Snart nytt år!

Jeg har ikke helt sluttet å løpe, altså (eller, jo... det jeg har bedrevet i det siste kan i beste fall kalles jogging...). Muligens har jeg tatt begrepet sesongpause til nye høyder... og jeg som ikke har noen sesong i utgangspunktet, haha.

Rett etter Hytteplanmila i oktober var det med vilje... jeg gikk på flere timer på SATS i løpet av noen uker enn jeg hadde gjort hele året så langt, og tenkte det var greit å trene litt alternativt. Men så tok livet overhånd. Det har vært en travel høst, med mye å gjøre både på jobb og med masterstudiene, og innimellom det har jeg forsøkt å få hodet over vannet i heimen. Status pr. nå er at jeg faktisk er sånn nogenlunde i rute, selv om jeg nok skal få tiden til å gå framover også.

Status for løping er at jeg så smått prøver å komme i gang igjen. Det har i hvert fall blitt noen rolige økter på mølla i desember... mølla fordi halsen har vært grufs og jeg har hatt noen små tegn til kommende forkjølelse og halsvondt, men jeg er rett og slett skikkelig fornøyd med at jeg har klart å unngå at det bryter ut på ordentlig. Fra januar til august i år hadde jeg så mange forkjølelser at folk rundt meg lurte på om jeg egentlig rakk å bli frisk innimellom, så at jeg klarer meg gjennom november og desember uten sykdom er bare helt fantastisk!

I periode for en måneds tid siden slet jeg med søvn. Med så lite trening i tillegg ga det seg raskt utslag på vekta... lite søvn er en ekstrem trigger for spising og søtsug for min del, så jeg har som mål å passe bedre på søvnen min fra nå av. Og så må jeg ha noen skikkelig originale nyttårsforsetter som omhandler noe med vekt... der denne challengen (på Facebook) og Berit Nordstrands bok "12 uker til et sunnere liv og en smalere midje" er en del av starten.

Det ligger ikke an til noe hårete maratonmål i 2016, men det blir vel noe løp uansett! Og jeg kommer for syns skyld tilbake til det i en egen post... men tar med meg denne på veien: Tre steg for å bli en bedre løper :)

Hytteplanmila 2015

Det er lenge siden jeg bestemte meg for at Hytteplanmila skulle bli årets siste løp for min del. I fjor var første gang jeg var med, i surt og gufsete høstvær, men arrangementet opplevdes som veldig bra, og så absolutt verdt en ny tur opp til Holehallen.

Denne gangen meldte den bedre halvdelen seg på i siste liten også, og det medførte litt stress om morgenen. Jeg hadde nemlig ikke like dårlig tid som ham, og med litt usikkerhet rundt dagens antrekk ble det til at jeg glemte både klokke og pulsbelte, og det oppdaget jeg rundt Sollihøgda et sted. Jaja, ingen krise tenkte jeg, og fant ut hvordan jeg skulle registrere økta rett på Strava (for første gang)... men morsomt nok betyr det også at Hytteplanmila også i år ble løpt uten noen særlig formening om verken tid, fart eller puls underveis (og det var årets første tur uten klokke og andre uten pulsbelte for min del).

Denne lørdagen var det nydelig høstvær, salgsstandene var utenfor hallen, og det var langt mindre trengsel inne i år. Bollene og solbærtoddyen var like god som sist, startnummerutdelingen gikk knirkefritt, og jeg rakk å lure mer på dagens antrekk... det var litt kaldere enn jeg hadde tenkt, og mengden av svarte lange løpetights gjorde meg litt usikker. Det var telefonen som avgjorde saken... jeg måtte jo løpe med den, og jeg hadde ikke med noe løpebelte (eller lomme på tightsen i bagen), så da ble det løpeskjørt likevel.

Heller ikke denne gangen hadde jeg helt troa på forhånd. Jeg har egentlig løpt lite siden i sommer, og det har generelt blitt mange rolige turer på grunn av maratonplanene, så jeg stilte ikke med andre planer enn å forsøke og holde følge med 65 minuttersballongen (i år igjen).

Starten gikk greit, og jeg tenkte ganske snart at jeg ikke kom til å kunne holde følge med den ballongen. Og samma det... bedre lykke neste år! ;) Da jeg løp forbi løperen som lå nede og deretter ble møtt av røde kors-bilen, to ambulanser i utrykning, legevaktbil og til slutt så ambulansehelikopteret var det jammen ikke særlig viktig heller, og jeg bestemte meg for bare å gjøre det beste ut av det. Uten "sekundering" (og litt lite oppmerksom som jeg er) syntes jeg første kilometeren varte evig, før jeg fikk bekreftet ved 3 km at det heldigvis ikke kunne stemme, haha! Bakkene begynte nå å føles ikke så helgærne, og jeg holdt bare jevnt tempo, mens flere rundt meg "intervallet" seg forbi, for deretter å gå. Da jeg kom til sletta og så at jeg nærmet meg ballongen igjen følte jeg meg litt mer inspirert. Rakk likevel to slurker vann ved drikkestasjonen. Bortover Selteveien kom jeg sakte men sikkert nærmere ballongen, og da jeg kom til Pulsbakken var han jammen der og heiet. Det var ikke mange løpere mellom meg og ham de siste hundre meterne, så han slakket av og heiet oss opp, og det var jo ekstra hyggelig! :)

Var først litt overrasket over 1:07 i mål når jeg tross alt hadde klart å holde følge med ballongen, men kom så på at det var bruttotiden, og iPaden bekreftet 1:05:41. Faktisk var det bare 20 sekunder raskere enn i fjor, men ut fra treningen i det siste (og det faktum at det faktisk er min nest raskeste 10-kilometer) er jeg fornøyd med det. Dessuten var det en langt hyggeligere opplevelse med negativ splitt og litt mer overskudd mot slutten enn i fjor, hvor jeg hadde mye mer energi i starten og slet bortover Selteveien. 2 minutter raskere enn Sentrumsløpet i april er vel også godkjent...

Forhåpentligvis kommer jeg tilbake neste år, og tenk om jeg endelig kunne kommet under 1 time da... Tiden vil vise!

Berlin marathon 2015

Åh, som jeg gruet meg til Berlin!

Vi dro ned fredag morgen. Vi hadde booket flyturen på egenhånd, men vi så løpere allerede da vi ventet på Gardermoen, og flyet var fullt av løpere - mange av dem fra Springtime (som jeg hadde booket maratonbillett og hotellpakke gjennom). Jeg vet jo at jeg ikke ser ut som noen maratonløper, og ikke følte jeg meg som en heller, så jeg holdt lav profil... Ikke at jeg hadde noe spesielt å bidra med heller, siden dette skulle bli min første maraton... og jeg var slettes ikke sikker på at jeg skulle klare det, med det dårlige treningsgrunnlaget jeg tross alt hadde.

Vel framme i Berlin gikk resten av fredagen først og fremst med til messa på Tempelhof, der startnumrene skulle hentes. Jeg følte meg egentlig litt nedslått av å gå der... alle så skikkelig spreke ut, og jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn. Dessuten var det slitsomt mye mennesker der, så vi følte oss ikke særlig inspirert til shopping heller. På lørdag rakk jeg derimot litt av det... den bedre halvdelen dro på breakfast run, mens jeg i siste liten bestemte meg for å ikke dra. Fire løpeturer på en uke, hvorav den siste skulle bli 2 mil lenger enn min lengste tur noensinne så langt, ble kanskje i overkant ambisiøst i forhold til hvor mye jeg har løpt de siste ukene, så jeg prioriterte å hvile, som ble til shopping etter en rolig morgen på hotellet. Men begge dagene fikk vi også tid til cafébesøk i nydelig høstsol i Berlin, beinstrekk på hotellet, og rolige kvelder med middag og kino.

Mens Berlin gjorde seg klar til maratondagen utover lørdagen ble jeg bare mer og mer nervøs. Skikkelig sommerfugler i magen-nervøs, og jeg kjente det hele tiden selv om jeg ikke bevisst gikk og gruet meg. Jeg kunne bare ikke helt tro på at jeg faktisk skulle løpe i de gatene dagen etter, og jeg var fortsatt ikke overbevist om at jeg i det hele tatt skulle klare å komme i mål innenfor makstiden. Men det var aldri noe noe alternativ å ikke stille opp...

...Og så var dagen der! Klokka ringte kl. 6 søndag morgen, vi tuslet ned til frokost sammen med mange andre spente løpere, og gruppa fra "Holland runs" var allerede på vei ut da vi gikk opp på hotellrommet for å skifte. Vår buss gikk 7.30 fra utenfor hotellet, og på de få kilometrene bort til startområdet ble det tettere og tettere med løpere ute i gatene. Nervøsiteten fra dagen før var stort sett borte... nå var det bare blitt noe jeg skulle igjennom. Ute av bussen var det bare å følge flokken inn på området. Det var kaldt i lufta, men bedre der solstrålene fikk tak. Køene var lange overalt, og jeg og den bedre halvdelen skilte lag da vi skulle finne bagasjeinnleveringen. Hans var lett å finne, mens min var nesten umulig. Etter å ha spurt flere steder og løpt fram og tilbake fant jeg den endelig, helt nederst på området. Da begynte jeg å bli stressa, for det var ikke noe håp om å rekke å gå på do med de lange køene, så i fellesskap med noen nederlandske og tyske løpedamer fant vi oss en stein og tisset bak den. Så var det å finne startgruppe H, men det var ingen skilting til den fra der vi var, og vi fikk også forskjellig svar når vi spurte, men til slutt sa flertallet oppover, så vi gikk motstrøms av de andre startgruppene til vi endelig fant et skilt med H på. Fra der gikk jeg bare i kø, og stoppet når køen stanset opp... klar til start.

Startskuddet gikk ikke så lenge etter det, men ventetiden til jeg selv løp over startstreken kl. 9.40 var likevel ganske lang... men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg hørte på folk rundt meg, musikken, og bare ventet. Det ble litt kaldt å stå sånn rett opp og ned, men den amerikanske pappaen og sønnen foran meg holdt underholdningen i gang helt til vi begynte å flytte på oss. Jeg så noen danske damer som så ut som meg, og holdt meg bak dem når amerikanerne hoppet ut av køen for plutselig å tøye... og der holdt jeg meg den første kilometeren eller så. Mange skulle forbi, og jeg var fast bestemt på ikke å stresse, så jeg jogget bare rolig.

Så åpnet feltet seg mer, og jeg løp forbi de danske damene, Følte at alt gikk kjempegreit, men pulsen var for høy, og jeg forsøkte å si til meg selv at jeg måtte roe ned. Så på folk rundt meg, mange løp forbi meg fortsatt, men ingen grunn til å stresse. Jeg var veldig bestemt på å holde igjen i starten, fordi jeg visst at det ville bli hardt nok senere. Sola skinte, alt var fint, men jeg ventet litt på første drikkestasjon. Vi hadde ikke fått kjøpt vann kvelden før, og hadde delt en flaske på vei bort, men ventetiden var blitt litt lang etter det. Etter første drikkestasjon ved 5 kilometer og fram til ca. 12 km var løpingen en lek. Jeg bare koste meg, pulsen gikk ned, og alt kjentes bare fint ut. Et surt korps spilte "We are the champions" så jeg nesten fikk tårer i øynene. Jeg er jo korpsjente i mitt hjerte, og jeg var i gang med en maraton. Jeg kunne fortsatt ikke tro det! Jeg gikk ved drikkestasjonene... passet på å få i meg vann hver gang, og noen ganger litt te eller en bananbit. I lomma på løpeskjørtet har jeg GU chomps, to store poser, og en salttablett i tillegg til den jeg tok om morgenen. Begynner å spise en chomp nå og da etter en time, er redd for at energien skal ta slutt .

Fra omtrent 12 kilometer til halvmaraton er jeg litt overrasket selv over at det går så greit. Det tynnes i rekkene rundt meg, men nå har jeg ikke lenger følelsen av å bli forbiløpt hele tiden. En mann fra Japan eller Kina løper forbi meg gang på gang, men stopper for å strekke like mange ganger. Til slutt setter han seg ned. Mannen i hel kroppsdrakt som minner meg om Super-Mario løper ikke lenger forbi meg, men samuraien holder fortsatt stand. Jeg ser er par av de danske damene fra starten, men de to andre så jeg ikke resten av løpet. Jeg kjenner igjen løpere rundt meg som holder omtrent samme tempo som meg, og jeg kjenner at jeg burde ha hatt noe mer spesielt på meg. Vanligvis liker jeg å være anonym i sånne løp, og jeg foretrekker mørke farger, så jeg løp i favorittantrekket mitt ("den lille sorte" i form av løpeskjørt og t-skjorte) framfor den litt for trange hvite t-skjorta med norsk flagg på. Neste gang skal jeg gjøre noe med det. Folk heier, har med plakater, det er musikk mange steder... stemningen er flott, og løypa er flat. Jeg blir imponert over noen deltakere som knapt seg ut som de kan løpe, men som likevel har løpt maraton etter maraton, og over Jürgen, handbikeren som holdt omtrent samme fart som meg lenge...

Ved rundt 27-28 km har jeg min tyngste stund i løpet. Jeg kjenner nestenkrampene i beina, særlig det høyre, og må ta meg en lenger gåpause, allerede før jeg kommer til matstasjonen. Her drikker jeg både energidrikk, og tar en gel som deles ut, banan og egne chomper, samt salttabletten i lomma. Jeg tror at det er den som virker. Jeg går litt til, kjenner at beina knapt har lyst til å gå i gang igjen, men vet at jeg må... og etter en stund blir det lettere igjen. Jeg kjenner et tak i magen, og begynner å tvile på om matinntaket var lurt, men det blir ikke noe mer ut av det heller, heldigvis. Når jeg når 30 kilometer "vet" jeg at det kommer til å gå bra. Jeg kommer til å fullføre, og det attpåtil kanskje ikke så langt unna min forventede sluttid når jeg meldte meg på. 10-12 kilometer har plutselig blitt "bare" i hodet mitt. Mange rundt meg sliter mer nå, og flere og flere går lange strekk. Jeg må smile av powerwalkere som nesten går like fort som jeg jogger, men jeg holder beina i gang. Faktisk har jeg ikke noe annet alternativ... det er vondt å komme i gang etter drikkepausene, som jeg fortsatt holder hellige, og det er rett og slett mer komfortabelt for beina å jogge. Jeg er i mer kjente områder i Berlin nå, og føler derfor også at slutten nærmer seg. Like før vi svinger inn i Tauentzienstrasse, som jeg har gått fram og tilbake altfor mange ganger denne helgen (kjedelig område å bo i i Berlin!), ser jeg en tynn jente i matchende spreke løpeklær som bøyer seg framover og ser skikkelig dårlig ut, men det er en ambulansemotorsykkel bare meter unna, og jeg håper det går bra med henne. Massasjebordene midt i gata er stappfulle av maratonløpere med strekk, og mange stopper også langs løypa for å strekke. Jeg fortsetter.

Ved 40 kilometer er det bare 2 kilometer igjen. Nesten alle rundt meg går, eller går lange strekk før de jogger forbi, for deretter å gå igjen. Beina er vonde så jeg går noen skritt jeg også, men bestemmer meg raskt for at det ikke er noe alternativ... har jeg klart 40 kilometer, så skal jeg sannelig klare 42. Hopper over siste drikkestasjon, vet at jeg skal klare siste innspurt nå. Når Brandenburger Tor dukker opp rundt svingen kjenner jeg en kjempestor lettelse, som forsvinner over i lett irritasjon over at det fortsatt er noen hundre meter igjen til selve mållinjen, men folk heier og jubler, og jeg klarer det, selvfølgelig. Klokka lurer meg til at jeg faktisk klarte 5:30, men i virkeligheten var det 5:34. Jeg har ikke løpt korteste vei, hvem bryr seg vel... jeg har fullført en maraton, og det er det slettes ikke alle her i verden som har klart. Jeg er fornøyd. Litt forundret over den lave pulsen min store deler av turen... jeg hadde registrert det underveis, og til og med flyttet på pulsbåndet, men uten at det gjorde noen utslag. Den varierte, men gjennomsnittet for hele løpet var 109! Aller høyest var den rundt 10 km, men fra halvmaraton var den lav og svært sakte stigende... atter et tegn på at beina var langt mindre klare enn resten av kroppen?! Jeg vet ikke.

Beviset! :)

Jeg sender SMS til den bedre halvdelen om at jeg er i mål, og plutselig står han der og venter. Han var ikke sikker på at jeg skulle klare det han heller, men jammen gjorde jeg det likevel! Og da er det ikke så verst der i sola, selv om beina da er så stive at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette meg verken ned eller reise meg opp igjen... ;)

1 uke igjen... hjelp!

Og nei, det har verken vært blogging eller løping etter noe program i det siste. Det stoppet nemlig ikke etter sommerforkjølelse nr. 2.

Etter to økter i mitt innspurtsprogram lå jeg rett ut igjen... og denne gangen tuller jeg ikke. 40 i feber, vond hals, vondt hode, vond kropp, og dermed var det ikke annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp for å bli skikkelig kvitt viruset som hadde inntatt kroppen. Det ble igjen over to uker uten trening, og etter det har piffen bare gått ut av meg. Det er liksom ikke noe håp lenger... men noen mølleøkter har det blitt, med fokus på jevn rolig fart og økning av lengde på øktene. Jeg kom opp i 2 timer og 30 minutter på torsdag, mens regnet fosset ned på utsiden av treningssenteret.

Og det er så langt jeg har kommet. Jeg er ikke i nærheten av å være klar for noen maraton, og blir det heller ikke med de rolige og korte øktene jeg har planlagt denne uka. Jeg gruer meg, og har egentlig ikke helt troa på at dette skal gå bra... men tiden vil vise! Jeg reiser til Berlin, og jeg stiller til start uansett!

Så var det august, og bare 41 dager igjen, ja...

Sommeren er over, og joggingen gikk så som så i ferien. Nå har ferien vært over i tre uker allerede, men hva hjelper det når man bruker det meste av tiden og energien på jobb?! Status er følgelig at jeg slett ikke er der jeg burde være, 6 uker før jeg skal "løpe" maraton. 6 uker!!! Hvordan i all verden skal dette gå?

Jeg får innrømme det, jeg har sjekket, og makstiden er 6 timer og 15 minutter...

Rett før helga fikk jeg sommerforkjølelse nr. 2. Tror det verste er overstått nå, så når det nok en gang blir mandag i morgen skal planen for de neste 6 ukene legges. Sammen med skolestart for både store og små, oppstart av fritidsaktiviteter og tidsklemma skal det trenes, så enkelt må det bare være. Jeg får bruke litt av avspaseringstiden jeg har opparbeidet meg nå som de mest travle tidsfristene snart er over og ta noen gå tidlig/kom sent-dager på jobb, slik at jeg kan klare å gjennomføre dette.

Det kommer nok ikke til å bli noen smashing maratondebut uansett, men jeg vil gjerne komme meg helskinnet igjennom - og gjennomføre!

Prosjekt maraton 2015 er herved oppe av dvalen (jeg har jogget hver uke gjennom sommeren, altså... men det har vært langt fra langt nok eller ofte nok).

Ny uke, nye sko!

Det var ikke snakk om joggings denne helga. Etter fredagen var både beina og jeg for slitne. Vet ikke helt hvorfor det skulle kjennes så ille ut etter denne turen, men det var ikke annet å gjøre enn å høre på kroppen. Ny uke måtte derimot startes litt bedre, så det ble en fin mandagsmil fra skogen og helt ned til jobben i går morges. Det eneste var at jeg fikk vondt i magen underveis (som jeg også fikk på fredag), men jeg slapp pit stop på veien, heldigvis. Jeg syntes ellers det føltes bedre enn forrige mandag, men statistikken er ikke helt overbevisende. Det tar visst på å øke distanse, ja.

Ser du rådyret der inne?!

Veien går alltid forbi Grete når jeg løper til jobb!

Jeg hentet også skoene jeg impulskjøpte på Oslo sportslagers handledager i forrige uke (25 % rabatt forsvarte at jeg kjøpte nye sko igjen... det og at jeg hovner veldig opp i beina når det er varmt, slik at ikke en gang gamle favorittsko funker). Jeg hadde bestilt Hoka Kailua Trail, med masse demping til skogsløpingen min, men de var for trange. Altfor trange. :( Jeg sjekket nettbutikken i går kveld, og innså at det ikke ville bli mulig å bytte dem i en større størrelse, så etter anbefaling fra nettavdelingen dro jeg innom den fysiske butikken i dag for å finne noen andre sko som passet. De eneste Hokaene de hadde inne i riktig størrelse ble dermed med meg hjem, men ikke uten å betale mellomlegget... og denne gangen ble det uten rabatt, og dermed forsvant hele innsparingen min og skoene ble kjøpt på impuls til fullpris! Nuvel, det er bare å håpe at knær og bein for øvrig liker Hoka Constant, og at jeg kan øke distanse litt mer skånsomt i tiden framover...

Nye sko igjen, gitt... 

Jeg rakk ikke en gang prøvetur i dag. Kanskje i morgen?!

Langtur langs kyststien i Asker

Endelig fikk jeg tid til en langtur igjen. Jeg dro faktisk tidlig fra jobben i dag, og kjørte "hjem", siden jeg uansett skulle hente ungene der, og planen var å utforske kyststien i det fine sommerværet. Til tross for at jeg er født og oppvokst i Asker og kjenner mange av stedene langs kyststien, så er det noen år siden jeg har vært mange av stedene, og jeg har heller aldri forsøkt å følge denne ruta hele veien før.

Jeg startet ved det aller mest kjente stedet for meg, Hvalstrand, "min" strand i ungdomsårene - og hvor jeg visste hvor kyststien gikk. Allerede etter et par kilometer mistet jeg stien for første (men ikke siste) gang; Jeg hadde lite energi helt fra starten av, og det var varmt, så jeg kjente meg litt irritert over å bli sendt ned i Leangbukta/Asker marina uten å skjønne hvor stien gikk videre. Turen gikk opp igjen på gangveien langs Leangveien, og deretter fulgte ny bomtur ved Vettre hotell, der jeg fortsatt ikke fant noen kyststi. Jeg fortsatte ut på Konglungen, og ved Esviken var jeg sikker på å finne sti - og det hadde jeg heldigvis rett i!

Når jeg først fant stien var den veldig fin!

Turen gikk videre ut mot tuppen av Konglungen - men på vei tilbake mistet jeg igjen stien. Jeg endte opp på grusveien gjennom Løkenes gård, og ikke langs Spirebukta. Tilbake ved Vettre måtte jeg innom Kiwi og kjøpe mer drikke, siden den medbrakte var nesten tom, og jeg fortsatte deretter over jordene forbi Søndre Wettre gård og til Strandveien, der jeg fant igjen Kyststien. I Blakstadbukta var jeg mer kjent, så jeg fortsatte til Børsholmen før jeg fant ut at det var på tide å snu.

Hit, men ikke lenger - denne gangen!

Veien tilbake var rimelig lik, med unntak av en shortcut inn på stien gjennom Løkenesskogen, siden jeg var fast bestemt på å 1) komme opp i halvmaratondistanse totalt, og 2) finne kyststien tilbake akkurat der. Og gjennom skogen fant jeg stien som dukket ut mellom en container og en båthenger nede på Asker marina - helt uten skilt! Her må man vel nesten vite om det for å finne stien! De siste kilometrene ble ekstra tunge fordi jeg hadde brukt mer tid enn planlagt, og forsøkte å skynde meg hjem til mamma til middag. Det ble litt forsinket middag, og denne jenta er sliten i beina. Det har vært den tyngste gjennomføringen av halvmaratondistanse så langt... og jeg hadde altså ikke tid til å fullføre en enda lenger distanse som jeg hadde planer om på forhånd.

Fint langs vannet :) - og i skogen! 

Det ble 21,12 km på i overkant av tre timer. Jeg følte aldri noe overskudd, og med surring på veien, sol (og litt for mye varme), og både asfalt, grus og sti under føttene var det rett og slett bare sånn det ble i dag. Likevel var det SÅ fint på tur, i hvert fall mye av veien. Fine stier rett ved vannet, en svipptur innom gamle Konglungen, der man føler man er på Sørlandet (jeg sa alltid at jeg ville flytte til Konglungen da jeg var liten - men det har åpenbart ikke skjedd), lukt av jorder og sjø og barndommens somre... deilig!

Forresten kjente jeg litt vondt i en tå på turen (den vanlige), og nå har tåneglen på venstre "neglefru" falt av. Det vil si; Jeg kunne bare klippe vekk hele greia nå i kveld, for den var løs, så det blir definitivt ikke Saucony-skoene på maraton.

Under 100 dager igjen...

Jepp, 96 dager igjen til Berlin marathon. 100 dager igjen på fredag ble ikke glemt, men forbigått i stillhet her på bloggen. Jeg var rett og slett ute av drift etter søvnløs natt nr. 2 på i overkant av en uke... sånn nesten-døgning på jevnlig basis er jeg definitivt blitt for gammel til! ;)

Bildet er lånt fra Berlin Marathon sin Facebook-gruppe

Jeg har hele tiden tenkt at PLANEN skulle begynne nå. Men egentlig har jeg ikke noen plan... utover å løpe mer og lenger, og å endelig klare å gå litt ned i vekt. Jeg har mange "burde"-r også, men jeg tenker at jeg har nok med å fokusere på disse tre tingene egentlig. Gjerne litt yoga for tøying, styrke for teknikken og (egentlig et must) nok nattesøvn også, men hvor mye kommer jeg egentlig til å klare?! Og intervaller for hastighet, nei, det får vente til et annet løp!

Men mer og lenger er åpenbart... skal man klare seg gjennom en maraton, må man øve på å løpe lenger, og man trenger flere kilometer i beina. Det skal ikke mye til å få forbedring akkurat nå... juni har vært en dårlig måned, og jeg sliter nok med å øke totalen fra mai (jeg har hatt en liten plan om å øke månedstotalene gradvis helt fram til september)... 50 km på 8 dager høres i overkant ut for meg, gitt (selv om jeg har en plan om en lang langtur til helga - forhåpentligvis).

Vekta har jeg tenkt på, snakket om, og begynt å gjøre noe med så mange ganger, men jeg klarer altså ikke å gjennomføre. Likevel er det åpenbart at det er et område jeg bør ta tak i. Jeg er overvektig. Å gå ned i vekt hadde gjort jobben så mye enklere for meg (og ikke minst beina mine), i tillegg til at jeg mistrives med den vekta jeg har... men det hjelper lite å løpe kilometervis når småspisingen fortsatt er et problem. Da jeg kom over dette bildet under blogglesingen min i helga fikk jeg for første gang et "tall" for hvilken betydning vekta faktisk kan ha. Jeg tror selvfølgelig ikke på at løsningen er så enkel, men for meg -med min vekt- kan dette faktisk være en realitet. Jeg løp 10 km tre minutter raskere for to år siden, når vekta var 5 kg mindre. Jeg hadde trent mer styrke i perioden før, men mindre løping...

Bildet er lånt fra Lettbent (Janicke) sin blogg

Det har vært noen dårlige treningsuker etter Göteborgsvarvet. Mest fordi juni er en utrolig travel måned - og enda mer når man har eksamen, selv om jeg normalt har mer enn nok med høysesong på jobben og en helt haug med sommeravslutninger og andre ekstraordinære aktiviteter for både store og små akkurat i disse ukene. Som et ledd i "skjerpingsen" (og fordi Strava pusher gratismåned med premium på meg) startet jeg et 12-ukers treningsprogram til maraton til inspirasjon i dag. Det startet riktignok med hviledag (!), men jeg har to rolige turer på mellom 40 min og 1 time, en fartslek-økt og en langtur på programmet denne uka.

Siden det passet med trening i dag forsøkte jeg meg på en rolig økt i morges. Tur til jobben med omvei, som endte på 10 km på i underkant av 1 time og 20 minutter (ikke helt etter programmet, da, men nesten...). Allerede da jeg sto opp kjente jeg at jeg ikke var klar... jeg tenkte det var fordi jeg har trent så lite i det siste og føler meg litt "ute" av det, men antakeligvis er det vel så mye den siste tidens dårlige søvn som gjorde utslaget (bygget på med en telttur i helga, og der sov jeg heller ikke godt). Det fantes ikke energi i kroppen, og hele turen var et slit - med masse gåing underveis. Synes ingenting gikk etter planen heller... litt sent oppe (liker best å dra tidlig på sånne turer, ikke midt i mandagsrushet), deler av den planlagte veien var stengt, så det ble langs bilvei i stedet for på turvei, og t-skjorta hadde litt korte ermer, så sekken gnagde. Men... jeg kom meg til jobben, ferdig trent! Og jeg har ett barn i manko denne uka, så kanskje skal jeg klare å gjennomføre resten av programmet også?!

Siden Berlin marathon faktisk nærmer seg er det kanskje på tide å tenke på mål også. Og jeg har jo tenkt. Jeg har jo strengt tatt satt målet da jeg meldte meg på. Primært er det selvfølgelig å fullføre, men jeg ønsker å fullføre innenfor 5 timer og 30 minutter... og selv om jeg aldri har løpt særlig lenger enn halvmaraton innbiller jeg meg at det skal være gjennomførbart. Kanskje har jeg ikke den respekten for distansen som jeg burde?! Jeg må uansett i gang med den distanseøkningen jeg trenger på trening nå...

Forresten har jeg som mål å klare mila under 1 time denne sesongen også. Siden jeg er allergisk mot intervaller, så er det nok et tegn på at vekta må ned, ned, ned... ;)

Langtur i skogen

Forrige uke ble en stillesittende uke med altfor mye eksamensjobbing foran PC... men det var i alle fall utrolig deilig å endelig levere på torsdag! Og faktisk var jeg så sliten og travel etterpå også at jeg ikke kom meg ut på joggetur før på søndag (men litt familieaktiviteter fikk vi tid til i mellomtiden... jeg forviste jo resten av familien forrige helg til fordel for eksamensjobbingen).

Men på søndag tok vi med ungene til svigers, og dro ut på tur i Østmarka. Vi jogget bare sammen første 2 kilometrene, som gikk i relativt høy puls for min del og i sone 1 for min bedre halvdel, men sånn er det bare. Ved Skullerudstua skilte vi lag, og jeg fortsatte mot Østmarkskapellet... jeg hadde nemlig turen En bit av Flyktningeruta i tankene, mens den bedre halvdelen hadde tenkt seg til Sandbakken. Nuvel, det var mer sti og bakker enn forventet, og utfordrende underlag for frk. snublefot uten terrengsko (men heldigvis var det tørt og fint på bakken). Ikke var jeg kjent, og jeg hadde bare et bittelite kart på mobilen også, så da jeg kom til Rundvann og så på klokka bestemte jeg meg for å ta turen tilbake i det jeg visste var riktig retning... og endte opp på en superfin sti tilbake mot Rustadsaga. Jeg gikk i bakkene og var forsiktig der det var mye stein eller røtter på bakken, men likevel klarte jeg å tryne da jeg nærmet meg Nøklevann - og jeg var direkte heldig som ikke klarte å treffe en eneste av steinene, men landet pent på en seng av barnåler, helt uten en skramme!

Ved Nøklevann syntes jeg at langturen min var blitt litt kort, og ikke var jeg helt sikker på akkurat hvor jeg var rundt vannet heller, så jeg tok den lange runden tilbake. Bilen var parkert på Haraløkka, men jeg husket ikke akkurat hvor, og en fotballcup hadde ankommet siden vi hadde parkert der, så etter en feiltur inne i boligområdet der plottet jeg inn adressen til svigers, og jogget resten av veien dit - som var kortere enn jeg hadde vært redd for! Totalen ble 17,6 km, og det var ikke ille tatt i betraktning av den bedre halvdelen ikke kom lenger enn til 21 km på sin tur.

Neste gang får jeg gjøre litt bedre forarbeid i ruteplanleggingen, så jeg slipper å havne midt i søndagsutfarten rundt Nøklevann. Sti og bakker er veldig langt unna min komfortsone enn så lenge, men det finnes ikke mye som er finere enn å føle seg helt alene i skogen! Eller i alle fall nesten alene... :) En dag drømmer jeg om å suse opp bakkene i litt bedre (og raskere) stil enn det jeg gjør nå, hehe.

Skjørteløpet 2015

I går og i dag har jeg løpt Skjørteløpet V10k! :)

Skjørteløpet er Norges første virtuelle løp, og ble gjennomført ved at deltakerne skulle løpe, jogge eller gå 10 km sammenhengende når som helst i løpet av helgen 5.-7. juni. Løpet er for alle, og man kunne gjennomføre alene eller stille opp på et av fellesarrangementene som ble arrangert ved hjelp av frivillige flere steder rundt i landet. Logg fra løpet (med klokke, app eller lignende) sendes inn til arrangørene i etterkant - og her er det ikke premie til førstemann, men uttrekkspremier til de som fullførte, lastet opp bilder eller lignende, så alle har muligheten til å vinne.

Jeg var faktisk så heldig å vinne en uttrekkspremie bare for å ha meldt meg på! Fra favorittbutikken Løpeskjørt.no, som er initiativtaker til Skjørteløpet også!

Vet ikke hvorfor bildet legger seg opp ned, men får ikke gjort noe med det akkurat nå...

I går skulle jeg bare på en liten testtur med nye sko, 5 km var planen, men så føltes det så greit at jeg tok en runde til, og da var jeg på 9 km, så da måtte jeg selvfølgelig gjennomføre 10 til slutt! Løp en fin løype gjennom skogen de første 4 km, deretter en løype jeg startet "joggekarrieren" min med sommeren 2012, og så en runde rundt parken der jeg bor. Jeg synes det gikk ganske greit (må ha vært de nye skoene, haha), og jeg er også fornøyd med tiden 1:08:08, særlig når jeg løp på egenhånd. :)

På tur i skogen! Og etterhvert på veien...

Siden jeg hadde overtalt min søster til å stille opp, så var planen opprinnelig å løpe med henne. Vi vurderte også fellesstarten på Sognsvann på lørdag, men siden jeg hadde eksamensskrivedag alene hjemme den dagen ble det til at vi tok turen på søndag ettermiddag i stedet, før henting av barn hos barnevakten (mormor) for helga. Vi jogget derfor våre 3+ runder sammen med mange andre som ikke deltok i Skjørteløpet tidligere i ettermiddag. Jeg var med som moralsk støtte, og lot lillesøs bestemme farten (bare en gang eller to jeg spurte om vi ikke skulle ta en joggings igjen) - og i tillegg hadde jeg med saft og energibarer, og det ble både skravlings og joggings underveis. Det gikk riktig så bra for lillesøs som jogget sin andre 10 km noensinne, og perset med over 17 minutter fra den gangen hun fullførte 10 for Grete på Oslo maraton i 2012 (tror jeg). Min tid ble en passelig rolig 1:23:25 (måtte løpe 200 meter lenger enn lillesøs for å komme meg til 10 km), men det var helt perfekt i dag.

Sognsvann - uten alle folka i det fine været

Og jeg hadde løpeskjørt (selvsagt), men glemte visst å ta bilde av det! Uansett er vi klare for Skjørteløpet igjen neste år! :)

Juni... og nye sko!

Jeg har løpt litt siden Göteborgsvarvet, men ikke så mye som jeg burde. Første tur etter halvmaraton klarte jeg først å tråkke over, deretter å rote meg litt bort i skogen, så turen endte med 11,5 km i stedet for de ca. 7 rolige km jeg hadde tenkt på forhånd. Kjenner stort sett ikke så mye til foten, men har vært stiv i hofta på samme siden, så jeg kompenserer nok litt når jeg løper selv om jeg ikke er bevisst på det.

Med mye å gjøre på jobb og eksamen på masterstudiet mitt i tillegg til alle sommeravslutninger og andre ting som skjer om dagen føler jeg at tiden bare forsvinner... men snart er vel det verste overstått, heldigvis!

I går feiret jeg uansett eksamen på forhånd med å kjøpe meg nye sko! Jeg bruker stort sett de samme skoene på alle lengre turer, og hadde lyst på et par å bytte på med. Denne gangen var jeg fast bestemt på å ikke la mine forventninger til hva jeg skulle ha eller utseendet på skoene påvirke meg, og dro derfor til Löplabbet Sandvika med et åpent sinn, klar for mølletesting av sko. Jeg må si at jeg faktisk ble litt overrasket over at jeg verken ble anbefalt vledig mye støtte for overpronasjon eller sko som passer til tyngre løpere. ;)

Jeg kom altså hjem med Altra Paradigm i størrelse pailabb! De er seriøst ikke pene (mye verre enn de ser ut på bildet, for her kommer det ikke fram at jeg får Donald-føtter når jeg har dem på), men de hadde tross alt vært enda verre i rosa, hihi! Jeg har jevnt brede føtter og sliter med blå tær (negler), så brede sko med masse plass til tærne som likevel sitter godt virker veldig lovende. Nulldropp er også spennende. Jeg liker jo sko med lavt dropp bedre enn de med maks dropp, som jeg føler en del sportsbutikker anbefaler meg fordi jeg har noen kilo for mye på kroppen, men jeg er glad det er løpesteget mitt og ikke fikse ideer som tilsa at dette var skoene for meg denne gangen.

Nå gleder jeg meg til å prøve dem! :)

Göteborgsvarvet 2015

Så er halvmaratondebuten unnagjort. Og igjen er konklusjonen; Greit nok?! Eller antageligvis akkurat som forventet, verken mer eller mindre.

Helgen startet med avreise for hele familien på fredag rett etter jobb og barnehage, køkjøring og dårlig mat på veikro i Sverige før ankomst hos gode venner i Göteborg. Jeg var trøtt og sliten og kald etter en dårlig natt (takket være minstemann) og en stressende uke generelt, og det ble verken optimalt med avslapning, mat eller drikke kvelden før. Lørdag formiddag dro jeg bort til startnummerhenting på formiddagen sammen med min svenske venninne (som ikke skulle løpe selv). Det var perfekt timing, for vi kunne gå rett inn på expoen, og når vi kom ut igjen var køen blitt lang og folk strømmet på. Jeg handlet ikke noe selv, fast bestemt på at shopping (med ett unntak, som tiden ville vise) får vente til jeg har klart å gå ned noen av de kiloene som skal (MÅ) bort. Så dro vi tilbake og gikk en tur med ungene på en lekeplass i nærheten før jeg dro hjemom, skiftet, tok en brødskive og deretter tok bussen på ny bort til Slottsskogen. Jeg hadde ikke massevis av tid før min start kl. 15:19, men fikk levert fra meg bagasje, spist en energibar og gått på do - og så fant jeg plassen min bakerst i startgruppe 19.

Klar for løp - i løpeskjørt, selvsagt!

Utsikten fra pulje 19 like før start

Starten gikk sakte, noe jeg var forberedt på og heller ikke syntes gjorde noen ting. Jeg bare fulgte på i mengden, gikk når de foran gikk, og så løste det seg mer opp etterhvert. Var litt overrasket over at første vannstasjon var allerede etter rundt 2 km, men tok litt vann der - og på alle de andre vannstasjonene utenom de to siste, fordi jeg har lest et sted at det var lurt når man skulle fullføre et lenger løp, og fordi jeg i mange løp før har syntes det tar en hel evighet før vannet kommer når man virkelig trenger det. Som vanlig synes jeg de første kilometrene var hardest - jeg klarte ikke helt å overbevise meg om jeg virkelig skulle gjennomføre det jeg hadde startet på. Bakkene som ledet opp mot Älvsborgsbroen var litt lange og tunge, så jeg gikk - i likhet med mange andre, og det var er positiv opplevelse at det var folk rundt meg hele tiden, i alle fasonger og hastigheter - og ikke minst alle som sto rundt løypa og lagde liv med musikk og fest, som er en god nok grunn i seg selv til å starte halvmaratonkarrieren (?!) i Göteborg!

Etter Älvsborgsbroen gikk det bedre. Et par steder tenkte jeg at jeg kanskje måtte tisse litt, men det var ikke så ille at jeg egentlig vurderte det. Ved 10 km forsvant jeg forbi en rygg jeg hadde jeg vært i nærheten av lenge, og jeg tenkte at jeg heldigvis fortsatt var innenfor en distanse jeg visste at jeg kunne håndtere - jeg så ikke min følgesvenn igjen. Ved 13-14 km kjente jeg meg litt sliten, bro nummer to kom, og jeg - i likhet med så mange andre rundt meg - gikk opp mens jeg spiste noen "energiklumper". Men "pausen" hjalp, eller så kom jeg rett og slett over det tyngste, for vel nede på andre siden var det bare å fortsette og fortsette... 

Gjennom sentrum var det en del trange partier, og det var et par steder det rett og slett var nødvendig å gå noen skritt fordi det var trangt om plassen. Her begynte jeg å legge merke til at jeg hadde ganske så vondt i en tå. Jeg syntes fortsatt det var tungt i "bakkene", men utover det gikk det veldig greit å holde tempoet, og jeg syntes stort sett det var utrolig kort mellom hver vannstasjon! Etter Avenyn begynte jeg å se slutten, men jeg hadde likevel ikke så mye energi å sette inn i noen "sluttspurt". Jeg klarte derfor ikke å holde tempoet oppe til å klare under 2:30, som var mitt mål - det vil si at jeg hadde vel hatt håp om litt raskere tid enn det, men 2:30 var det jeg maksimalt håpet på, og så ble det 2:31:28. Jaja. Medaljen var fin, da, og det smakte med banan, kexchocklad og melk etter målgang, selv om jeg med en gang fikk litt vondt i magen også (men det gikk heldigvis fort over).

Fine medaljen!

Generelt vil jeg si at arrangementet var helt topp. Masse mennesker overalt, men det var likevel veldig proft, og alt fungerte veldig bra. Været var skyet med litt sol og en del vind, og antrekket var løpeskjørt og t-skjorte. Jeg pleier alltid å bli litt for varm, men denne gangen var det om ikke akkurat kaldt, så i alle fall i kaldeste laget innimellom. Det var likevel bedre enn å løpe med for mye klær, som jeg så en del andre gjøre...

Det mest positive er kanskje at jeg klarer å løpe (jogge, hvis vi skal være ærlige) 21,1 km i ganske så jevnt tempo. Om jeg klarer å øke distansen, så er det ok som utgangspunkt for Berlin marathon (bortsett fra at det er DOBBELT så langt, da). Men den manglende farten og energien er et problem jeg må jobbe litt mer målrettet med, er jeg redd... og jeg må jo innrømme at jeg litt over halvveis i løpet forsto hvordan det lå an for denne gangen, og jeg begynte å planlegge for neste år snarere enn å bare fokusere på det løpet jeg faktisk skulle fullføre, haha.

Beina var ganske fine etterpå, bare litt stiv på forsiden av lårene, og jeg merket det mest når jeg skulle reise meg opp etter at jeg hadde sittet en stund. Jeg tenker at jeg burde blitt mer sliten av et halvmaraton, for også i de to dagene som har gått etter løpet har det kjentes helt greit ut (men en dag på Liseberg og en dag med orging og bursdagsfeiring har uansett ikke gitt tid til noe trening). Samtidig vet jeg at jeg ikke følte jeg hadde så mye mer å gi underveis. Er det kroppen eller hodet eller beina som taler da, mon tro?! Jeg vet ikke... men det er mye som taler for at det blir Göteborgsvarvet igjen om ett år i alle fall...

PS. Tåa har vært skikkelig vond siden, og det er den den tåa med den halve neglen jeg mistet (i tillegg til en hel) etter at tærne ble blå på trening for noen måneder siden. Jeg har altså ingen sko som kan brukes i maraton i september, så jeg må på skoshopping igjen snart!

Snart dags - og en alvorsprat med meg selv...

Det er 3 dager til Göteborgsvarvet. Mitt første halvmaratonløp, og den andre gangen jeg skal gjennomføre distansen. Det var ikke helt etter planen, men det er mye som ikke har gått helt etter planen i det siste. Det er likevel ikke mer å gjøre nå enn å starte, og gjøre mitt beste. Gjennomføre skal jeg i hvert fall! :)

Siden sist har jeg vært på ferie. Jeg har til og med forsøkt å trene på ferie, men denne gangen var ikke lokalområdet noe særlig for løpeturer - i hvert fall ikke for undertegnete. Smale trafikkerte veier, eller fjell/åser/bakker... så jeg holdt meg til treningsstudioet på hotellet. Der var det i overkant varmt, så første økta (et forsøk på intervaller) måtte jeg bare avbryte, og jeg følte meg uvel en god stund etterpå. Det ble kun to rolige økter etter det...

Kontrasten var stor til tåkete morgen i Lillomarka og frostmorgen rundt Maridalsvannet, men selv om jeg synes det kan være tungt å løpe i marka, så er det deilig... og når man er tidlig oppe, har man skogen nesten helt for seg selv! :)

Kilometermessig har jeg allerede løpt mer så langt i mai enn jeg gjorde i hele (begredelige) april, så det går vel framover, men det er likevel slik at den virkelige jobben må begynne nå! Etter denne (halv)maratonhelga, som i tillegg til Göteborgstur med hele familien avsluttes med 2x bursdagsfeiring (og egentlig eksamensskriving, men det kan jeg bare glemme), er det nøyaktig 4 måneder igjen til Berlin marathon. Det innebærer at jeg må få meg en litt bedre plan over hva jeg skal gjøre, og så må jeg rett og slett løpe både mer og lenger.

Og så var det den vekta igjen da... det er ikke første gang jeg sier at jeg må gjøre noe, men jeg MÅ virkelig det. Etter ferien er jeg på mitt tyngste siden mai i fjor (buffeter og is og litt for lite aktivitet gjør vel sitt...), og jeg kan ikke la det fortsette sånn. Jeg er for tung, og har lyst til å ikke være "fat girl running" lenger. I tillegg til hvordan jeg føler meg, så sliter det jo unødvendig på knær, kroppen generelt, og sko.

Men først skal jeg jogge meg gjennom Göteborgs gater sammen med 64 324 (-ish) andre, og så skal jeg spise kake for både mann og barn (i hvert fall litt...) - og SÅ kommer planen! Jepp!

Kom mai du skjønne milde?!

En ting er i hvert fall sikkert. Mai bør bli bedre enn april! Opptil flere ting gikk ikke som planlagt i april, og toppet seg med en uke med sykdom og dårlig form. Jeg har hanglet lenge (egentlig helt siden januar), og tror i tillegg jeg har fått pollenallergi (mitt forsøk på å klare meg uten allergimedisin en uke for å kunne teste det måtte jeg bare gi opp), men formen har i hvert fall vært bedre etter at jeg faktisk lå og slappet av (mer eller mindre) i en uke, så kanskje var det akkurat det kroppen trengte?!

Men maratontreningen går det jo så som så med når sånt skjer. Med totaler på 84,20 for februar og 99,49 for mars var planen at jeg skulle øke totaldistansen ytterligere i april, og så ender jeg opp med stakkarslige 53,32 km!  Og jeg fikk heller aldri løpt halvmaratondistansen på nytt som jeg hadde planer om. Her må det skje noe! Mai er måneden for ferie, mye jobb, eksamensinnspurt, bursdager og Göteborgsvarvet, men det må også løpes. Jepp. Tiden går altfor for fram til september, og det skjer altfor mye hele tiden også, så jeg må bare komme i gang med enda bedre planlegging...

Jeg startet måneden med skriving av obligatorisk oppgave til studiet mitt, men løpemåneden startet i dag... en litt uplanlagt "rolig" økt på mølla som endte opp med 75 min og 11 km.

Da er det bare å fortsette... Under 3 uker til Göteborgsvarvet. 4,5 måned til Berlin marathon. Hjelp!

Sentrumsløpet 2015

Sentrumsløp nummer 3 er gjennomført. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal konkludere med... greit nok!? For faktum er jo selvfølgelig at selv om jeg ikke hadde helt troa i dag, så hadde jeg selvfølgelig fortsatt et håp om at det skulle gå bra, og derfor er jeg også litt skuffa. Tror jeg.

Været tidligere på dagen var ikke særlig oppløftende, og selv om det hadde sluttet å regne var det bare 5,8 grader da vi dro hjemmefra, og det langermete antrekket hadde blitt oppgradert med langt tights under. Vel nede i byen rakk jeg et dobesøk på den bedre halvdelens jobb (han skulle også løpe i år, selvsagt i en pulje langt foran meg), før jeg dro til bagasjeoppbevaring, som gikk veldig greit til tross for litt kø for å komme inn. Men det var altfor surt og kaldt å henge ute i gata i tre kvarter, og det var heller ikke aktuelt å jogge rundt så lenge, så jeg fant meg et varmt hjørne med utsikt over Karl Johan inne på Deli de Luca, og hang der en god stund. Fant så ut at et dobesøk til var veldig lurt, og køen der inne gikk så treigt så treigt, så det var nesten så jeg følte jeg ikke rakk løpet. Men det var perfekt timing - pulje 9 gikk forbi akkurat når jeg kom ut, så jeg smatt på plass bakerst i pulja, og rakk ikke å være mer nervøs før start!

Utsikt over Karl Johan fra pulje 9

Det beste med gjennomføringen denne gangen var at det liksom bare gikk. Slottsbakken gikk fint i jogg hele veien, videre gikk det fint... jeg løp et løp med pulsklokke for første gang, men gjorde ikke annet enn å sjekke den ved hver kilometer og konstaterte underveis at det iallefall gikk bedre enn i fjor. Oppover Frogner fant jeg en oransje t-skjorte som løp i et tempo som passet meg, og jeg hang etter henne ganske lenge. I enden av Frognerparken gikk jeg noen skritt opp bakken... halsen var full av slim, og jeg måtte både hoste og spytte det ut. Så var det bare å fortsette. 4 km og 5 km var greit nok, ny harkerunde etter like entusiastisk heiing fra Ingrid Kristiansen i Bygdøy Allé som i fjor (takk!), og veien var igjen litt lang til vannstasjonen rundt 6 km. Denne gangen stoppet jeg og drakk ordentlig, halsen trengte det!

Ved 7 km tenkte jeg at det egentlig ikke var så langt igjen, og følelsen av at jeg har blitt litt vant med lengre distanser er i hvert fall positiv. Samtidig var det liksom ingen futt i dag, det føltes litt tungt, og jeg fikk aldri noen annen følelse enn at det gikk, liksom. Jeg tror jeg løp forbi oransje t-skjorte rundt her, og fulgte egentlig bare meg selv. Ved 9 km var det i hvert fall ikke langt igjen, men ble litt satt ut av at jeg ikke helt husket løypa. Ny host og hark i gata opp mot Karl Johan, og så var det siste innspurt. Opp Karl Johan var ikke så morsomt, og jeg liker ikke den fine buen som ikke er mål - men hadde uansett nok energi til en sluttspurt fra Egertorget.

Vel i mål var jeg litt skuffet over sluttiden. Etter pulsklokka trodde jeg at jeg var minst 1 minutt bedre enn det jeg var, og da hadde jeg vært i nærheten av tiden min på Hytteplanmila i høst, noe jeg hadde vært sånn passe fornøyd med. Fikk drikke, banan, medalje, og tok en ukomfortabel selfie (jeg har virkelig ikke lært kunsten ennå, og egentlig vil jeg være veldig anonym i sånne situasjoner). Hentet bag, og kjøpte jeg meg kaffe og bolle på Deli de Luca før jeg tok trikken hjem.

For øvrig var jeg mye mer fornøyd med været denne gangen. Litt kaldt, men mye bedre enn sol, støv i halsen og følelsen av å være altfor varm hele tiden, som i fjor.

Og tiden?! 1:07:43. Men pulsklokka sa 1:06:11 på 10 km, og det er stor forskjell det... ;)

Klar?!

Så klar som jeg kan få blitt, i alle fall... for i morgen er det tid for årets første løp; Sentrumsløpet 2015! Men egentlig er jeg alt annet enn klar...

Halsen er sår, nesa er tett, øynene renner, og jeg er ikke lenger sikker på om jeg er syk, allergisk eller begge deler. Tre dager på studiesamling med stillesitting og usunt kosthold gjør at jeg i hvert fall ikke føler meg lettere i kroppen enn vanlig (og den er uansett tung nok), og to iskalde netter i uisolert campinghytte har sikkert ikke gjort underverker for noe som helst (man er da fattig student som trenger penger til treningsklær i stedet for hotellrom, haha). Og jeg har fått inn én eneste økt denne uka, en 4x4-intervall på tirsdag (planen om en rolig tur i skogen mens jeg var på studiesamling utgikk... campingen hadde ikke varmtvann i dusjen heller).

Men det var pent på camping... det skal den ha! 

Værmeldingen for i morgen ser ikke helt lovende ut for det opprinnelig planlagte antrekket... skyet og 10 grader høres i underkant ut for kortermet, så da har jeg funnet fram et langermet alternativ også. I min leting etter tips til løpeoutfit fant jeg denne, som kan være kjekk å ta en titt på: Less is more

Jeg kjenner meg ganske glad for at det ikke blir like varmt som jeg syntes det var i fjor... jeg har fortsatt dårlige assosiasjoner til støv og røyk fra engangsgriller med pølser i Frognerparken! Generelt var i fjor tungt, men jeg tenker at jeg må få en bedre opplevelse enn da, siden jeg tross alt deltok i løp 10 uker etter en operasjon og en lang periode uten trening i det hele tatt. Men samtidig er jeg veldig usikker på hva jeg egentlig har fått til denne våren, og er livredd for at det går dårligere enn da. Nuvel, det blir uansett en test, og i morgen vet jeg svaret!

Snart er det Sentrumsløpet...

Er jeg klar?! Nei, det føles ikke sånn.

Jeg har nemlig vært syk mer eller mindre siden påskeferien. Forrige helg ble formen betraktelig verre, så mye at det ikke var annet å gjøre enn å legge seg under et pledd på sofaen, med ingefærte med honning for halsen og paracet for ørebetennelsen. Strengt tatt måtte jeg sitte meg gjennom et par netter på sofaen også, siden jeg ikke kunne legge meg ned uten å hoste som en gal. All denne sofatiden har medført at jeg har sett mer TV enn på lenge, men formen har så smått blitt bedre også - heldigvis!

I går bestemte jeg meg for å prøve en økt igjen, på tredemølle for sikkerhets skyld (vårværet i Oslo er nydelig om dagen, men lufta er fortsatt litt kald for småsyke halser). En i utgangspunktet ganske rolig økt på 45 minutter med skyhøy puls tyder vel på at ikke alt var som det skulle, men det kjentes såpass greit ut at jeg like gjerne kjørte på med en intervalløkt i dag. Den føltes helt pyton, men kroppen taklet det bedre enn i går, om vi skal tro på tallenes tale.

Jeg hadde ikke akkurat noen veldig detaljert plan fram til Sentrumsløpet, men det jeg hadde tenkt har jeg uansett ikke fått gjennomført. Nå får jeg bare få til et par økter til, og så går det som det går på lørdag. På mitt nivå gjør vel en ukes trening fra eller til ikke den store forskjellen, og det blir forhåpentligvis flere muligheter til å forsøke å løpe mila på under en time i løpet av året. Aller mest håper jeg bare at formen holder seg bra nå, så jeg kan begynne å trene ordentlig til de målene som ligger litt lenger fram (det er visst bare 34 dager igjen til Göteborgsvarvet...).

Hei "tredemøkka"! Nice to see you! ;)

Mandag på en tirsdag...

Så er påskeferien slutt. Løpemessig har det ikke vært mye å skryte av. Beina var slitne etter langturen min, og jammen dukket det ikke opp nok en forkjølelse så snart vi hadde ankommet hytta på onsdag. Alt jeg kan vise til fra påskeuka er en 4 km "restitusjons"-runde hjemme og en 7 km tur langs veien på fjellet. Der var det surt og kaldt (og alt for mye bakker), og den turen gjorde sikkert ingenting godt for forkjølelsen i hvert fall...

På mandag syntes jeg å kjenne at forkjølelsen endelig var på tilbaketog, og jeg kjente meg optimistisk og glad da jeg jogget i vårvær til jobben i går - riktignok med buff over ører og munn for sikkerhets skyld. Men beina er fortsatt litt slitne, og utover dagen kjentes tirsdagen ut til å bli mer som en blåmandag, for forkjølelsen var slettes ikke borte. Denne vinteren kjennes ut som en endeløs kamp mot forkjølelser og luftveisinfeksjoner, og nå er jeg bare SÅ lei. Lei av å ikke føle meg frisk, og lei av at sykdom stadig setter en stopper for det jeg har lyst til å gjøre.

Det var kanskje dumskap å drastisk øke distanse rett før påske, men samtidig følte jeg at jeg ikke hadde tid til å vente lenger. Med 5,5 måned til Berlin marathon må langturene snart på plass. Tallenes tale er ellers også ganske så ubønnhørlig. Det er nå 2,5 uke til Sentrumsløpet (17 dager) og 1,5 måned til halvmaraton (45 dager). Det går fort! Selv om ingen av disse tingene noe hovedmål for i år betyr det ikke at jeg ikke hadde lyst til å gjøre en innsats inn mot disse løpene også. Og jeg er ikke der jeg vil være ennå... Nå er det begrenset hva jeg rekker, men jeg får gjøre det jeg kan, hvis bare kroppen lar meg få lov.

Nå skal det sies at jeg selvsaboterer på andre områder også, og jeg kan ikke bare skylde på sykdom. Denne mandagen på en tirsdag er jo også en naturlig start på nye forsetter (hvem har vel ikke lyst til det etter en uke med godterier og usunn mat på påskefjellet?!). Jeg trenger også å gå ned i vekt (en reise som startet etter påske for tre år siden, og som har stått på stedet hvil så altfor lenge, selv om resultatet fortsatt er 10 kg mindre enn det var da), og jeg trenger å gi kroppen min det beste utgangspunktet for å klare det jeg ønsker å gjøre. Det er også 1 måned til ferie (29 dager), så det er kanskje en spore til litt ekstra innsats framover?! Jeg er i hvert fall i gang med noen små forsetter, som jeg håper jeg skal klare sammen med treningen framover.

Og så er det jo vår! Heldigvis! :)

Halvmaratondistanse

I dag var dagen... om målet om å gjennomføre en halvmaratondistanse i mars skulle bli oppfylt måtte det skje i dag. Lysten var ikke stor da regnet høljet ned i formiddag, og jeg vurderte både å gi opp målet og å ta en lang økt på tredemølla, men når det begynte å lysne bestemte jeg meg for å prøve likevel.

De første 3-4 kilometrene var jeg ikke helt sikker på om dette var noen lur ide... beina var litt slitne, og det var kanskje risikosport å satse på en sånn langtur etter å trent de to foregående dagene (og fem økter på en uke - ingen av delene er dagligdags for meg), men jeg gikk litt når jeg følte for det og tenkte at jeg i verste fall fikk gå de siste kilometrene, bare så jeg kunne logge distansen. Så kom jeg meg nedover Majorstua og Frogner, og det gikk egentlig ganske greit. Da jeg rundet timen hadde jeg kommet meg til Bygdøy, svingte ned mot Bygdøy sjøbad og tok en gåpause med GU Chomps (energiprodukt). Det var sol, sky og regn, og relativt tomt i gatene... men når jeg kom inn på stiene på Bygdøy var det flere turgåere og andre joggere å se. Turstiene kjente jeg ikke fra før, men de var egentlig ganske fine (om enn litt våte etter snøen som kom for noen dager siden)... jeg kjente bare veien bort til Hukodden fra før, og tok en svingom der også - men siden det ikke var åpenbart hvor veien gikk videre til Frognerkilen, snudde jeg og tok turstien tilbake også.

Fine trær på Bygdøy

Fin utsikt også

Vel ute på veien møtte jeg nok en jogger, som viste seg å være en fra jobben!  Det var omtrent samme sted som jeg konkluderte at jeg hadde slått min forrige distanserekord på 14,5 km. Fortsatte videre bortover Frognerstranda, og tenkte underveis på at jeg husker noen sa noe om hvor langt det føltes når de måtte løpe der under Oslo maraton, og at det egentlig var en ganske kjedelig vei. Da jeg kom til Hjortneskaia (og Color Magic) hadde jeg rundet 2 timer, og tok en ny gåpause med resten av GU Chompsene. Kjente meg litt frustrert over at kilometrene ikke gikk litt fortere, men samtidig var det jo ikke sååå langt igjen, og jeg følte meg i hvert fall sikker på at jeg skulle klare det.

Rundet ned mot Aker brygge, og der var det en del folk, og fikk minner til startene på Oslo maraton, og planla når jeg burde nå neste kilometermerke. Ble positivt overrasket da jeg kom rundt Vippetangen, og det var så åpent bortover mot Operaen... men akkurat da føltes det som at jeg aldri kom til å nå målet heller. "Tar det aldri slutt" (og så "Hvordan i all verden skal det gå når dette bare er halvveis?!"). Men ved Operaen var jeg plutselig på 20,6 km, og jeg så slutten på det hele. Hadde sikkert hatt en fin innspurt om jeg ikke hadde måttet vente på intet mindre enn 3 lyskryss med rødt lys og biler i kø.

Akershusstranda

Yours truly med en sjelden selfie

Operaen - endelig snart ferdig etter egne beregninger

Første mål var enden av Barcode, deretter inngangen til Oslo S -  og da var fasiten 21,35 km på 2 timer og 41 minutter. Gikk inn på Østbanehallen, tenkte jeg fortjente en kaffe og en bolle, men gadd ikke å handle på den overprisete kafeen. Håpet Kaffebrenneriet ved trikken var åpen, men det var den ikke, så da gikk jeg helt til Stockfleths for å kjøpe premien min - og tok deretter trikken til Storo og gikk hjem derfra også. Beina var slitne, men det gikk fortsatt greit. Utover kvelden har jeg blitt mer og mer støl i det meste fra magen og nedover, og jeg skal definitivt ikke jogge noe som helst i morgen!

Garmin har talt ;)

Aller helst skulle jeg klart 4,5 km rolig på tirsdag, siden vi reiser til hytta på onsdag (og jeg hadde klart å runde 100 km på en måned for første gang), men vi får se. Klokka sa at nedtrappingstiden var 72 timer, og det er jo ganske mye mer. Får se hvordan det kjennes ut.

Under 200 dager igjen!

Det er nå 197 dager igjen til årets mest hårete mål; Berlin marathon 2015!

Og når jeg ser tallenes tale lurer jeg bittelitt på hva jeg har begitt meg ut på. Da jeg meldte meg på var det 300 dager igjen. Jeg hadde ikke løpt noe de siste ukene på grunn av gjentatte luftveisinfeksjoner, og hadde dessuten akkurat overbelastet kneet med dertilhørende vondt, men jeg tenkte "ja ja, det er jo god tid igjen ennå"...

Da det nærmet seg 200 dager igjen tenkte jeg "hjelp, hvor ble den tiden av?!", og at det var på tide å begynne planleggingen på ordentlig. Haha, så sitter jeg her, noen dager senere, sylta forkjøla for n'te gang denne vinteren (som strengt tatt egentlig har gått over til vår, til og med) og jobber med et arbeidskrav til studiene mine i siste liten. Nydelig vårvær ute, og ingen løpetur i sikte denne helga. Sukk...

Men kanskje er det bra?! For årets lengste utendørs joggetur for litt over en uke siden (1 mil med en del gåkilometer i beina først) resulterte i noe som kanskje er en strekk i låret, og jeg hadde verken tid eller lyst til å ta noe hensyn til det. Nå får det kanskje tid til å bli bedre også...

Og selv om veien til Berlin marathon 2015 fortsatt er lang, så er jeg tross alt i gang med treningen. Og veien dit er jo tross alt den aller viktigste delen av dette målet for meg!

To be continued...

Men det ble en liten pause i skrivinga i dag også, ja.

Litt vårvær måtte jeg jo få med meg... :)