Askerspurten 2014

Egentlig var det snuppa på 5 år som var grunnen til at jeg ble påmeldt dette løpet. Hun ville løpe et barneløp, og dette var det som passet best i høst i forhold til datoen... og siden det var løp for voksne samtidig, meldte jeg meg like gjerne på selv også.

Klar for å løpe- i løpeskjørt!

Da uka begynte, hadde jeg aldri trodd at deltakelsen skulle gå som planlagt. Først fikk minstemann omgangssyke, og kvelden før løpet satte snuppa i gang også. På grunn av hjemme med syke barn, hadde jeg selv løpt intervaller kvelden i forveien fordi jeg bare måtte få det inn i løpet av uka, og selv om mine intervaller kanskje ikke er så harde, sånn objektivt sett, er de harde nok for meg. Da snuppa, etter 4 timers soving, likevel insisterte på at vi skulle dra, så ble det sånn.

Askerspurten er et lite løp, og en sånn lokal greie som jeg sikkert bare har fått med meg fordi jeg opprinnelig er fra Asker. Jeg innbilte meg at jeg ikke kom til å trives så godt i et sånt løp. Jeg liker best å gjemme meg i store folkemengder, og jeg er glad for å slippe og møte kjentfolk... men det var velsignet få av dem blant de rundt 200 voksne deltok på 5 eller 10 kilometer. I tillegg var det 140 barn som løp barneløpet rundt sentrum. Snuppa stilte i gruppe 6-12 år, selv om hun bare er 5, for å få lov til å løpe sammen med kusina si. Hun var ikke helt sitt vanlige energiske jeg, men gjennomførte likevel fin-fint!

Opplegget var helt greit, og fungerte når det ikke var flere startende enn det var, selv om køen for å hente startnummer til 5-kilometeren var litt lang. Før start for de voksne var det oppvarming med instruktør fra Asker treningssenter, og så var det bare å stille seg opp og vente på nedtellingen. Det var ikke tidtakingschips, så starten var felles, og sluttidene ble notert når vi kom i mål. Løypa hadde jeg så vidt sett på forhånd, og gjorde heller ikke mer research på det enn å konstatere at her har jeg mange (ikke så gode) minner fra gymtimer både på barne- og ungdomsskolen - og mange andre minner også! :) Men jeg har ikke løpt her i voksen alder. Løypa var merket, og helt uproblematisk å følge for en som er litt kjent, i hvert fall.  I kryss der det var mulig å ta feil, sto det løypevakter og pekte deg videre.

Starten gikk oppover, og jeg er jo ikke så glad i bakker... men jeg klarte å holde et jevnt tempo, selv om jeg ikke er rask, og gikk ikke en eneste gang. Videre bortover min gamle skolevei gikk det helt greit, selv om det mye av veien er slakt oppover. Det var ikke kilometerskilt underveis, og siden Endomondoen min for lengst har sluttet å snakke, savnet jeg litt begrep om hvordan jeg lå an, men jeg hadde jo en viss formening om jeg hadde løpt 2 eller 4 kilometer, i hvert fall.

Når jeg kom over Skaugumsjordene ble jeg neste litt glad. Det var så fint med sol over høstlige jorder! Selv om gymtimene i de samme bakkene var et helvete! ;) Jeg måtte til og med stoppe og ta et bilde... :)

Her føles det som hjemme :)

Når jeg kom til Vøyenveien, følte jeg at det fløt litt bedre. Da visste jeg at resten av veien ville gå greit. Jeg løp stort sett alene, men tok igjen en liten gruppe nedover Kattugledalen, og løp forbi noen av dem også (selv om en av dem klarte å finne mer energi enn meg til en liten innspurt)! I målområdet var det litt folk, og stands som hadde smaksprøver, så det ble en liten pizzabit etter målgang. Det var derimot ikke vann der (det savnet jeg), og jeg hadde ingen penger med meg, så jeg tuslet hjem til mamma og pappa framfor å vente i målområdet på av lillesøster fullførte.

Den offisielle sluttiden vet jeg enda ikke, men ut fra Endomondo ble den rundt 33 minutter på min 5-kilometer. Med bakkete løype og intervaller i beina er jeg sånn passe fornøyd med det, selv om jeg skulle ønske det hadde vært enda litt nærmere 30-tallet. Og siden jeg natta etter våknet med omgangssyke, vil jeg si at det var greit gjennomført for denne gang.

Løypekartet

P.S. Offisiell tid ble 33:13.

KK-mila 2014

Tja, hva skal man si?! KK-mila er gjennomført, og det er vel nesten det...

For å begynne med det positive: Det var varmt, men skyet. Ingen stekende sol. Løpeskjørtet (som riktignok føltes i overkant kort da jeg labbet bort gata fra Brugata trikkeholdeplass fordi jeg var sent ute og uheldig med trikkeavgangene, og derfor gikk for å i det hele tatt rekke løpet) var perfekt i forhold til temperaturen. Noen ropte også "kult skjørt" underveis. Det er jo kult! Og det føltes ikke like ille som da jeg løp Oslo maraton for ett års tid siden (selv om tiden ikke tyder på det).

Men, altså; Jeg kom nesten for sent (ankom Bislet stadion 14:58, 2 minutter før den annonserte fellesstarten), og vet altså fint lite om hvordan arrangementet var i de tre timene det holdt på før start. Dette er nok uansett et utmerket venninneløp, så jeg hadde sikkert ikke vært der så lenge før uansett, selv om jeg kunne tenkt meg litt bedre tid enn det jeg fikk, da. Det var puljestart i 5 puljer, og ny pulje startet når forrige pulje var nede i svingen. Jeg befant meg midt i mølja i siste pulje, og fikk kanskje føle litt hvordan gode løpere kan ha det i starten av sånne løp. Det gikk ikke fort (og når jeg sier det, betyr det virkelig ikke fort) og jeg måtte løpe i sikksakk for å i det hele tatt få løpe ut av stadion.

De første kilometrene føltes helt greie. Løp jevnt, og forbi mange andre, til og med. Men da bakkene begynte for alvor rett etter Myrens verksted, ble det verre. Jeg hater den bakken, og det tror jeg en del andre gjorde også. Mange gikk, mens de raskeste møtte oss motsatt vei på den smale gangveien. Det var rett og slett ikke mulighet til å komme forbi mange steder, og jeg måtte pent "dasse" videre i tempoet til de rett foran meg. Ikke at jeg er så rask jeg heller, men uansett... Treschows gate og Sandakerveien var akkurat så hat som forventet, men endelig snudde vi nedover igjen, og jeg følte meg på tryggere grunn, til tross for at vi det meste av tiden løp en annen rute enn den jeg løper til jobben. Faktisk tror jeg Endomondo har registrert raskeste tid noen sinne på 3 km akkurat der, så det stemmer vel overens med følelsen. Vannet kom endelig ved 6 km, forresten, og igjen ved 8 km. De kunne vel med fordel vært litt bedre fordelt. Heldigvis sto det en brannbil ved Nordpolen og sprutet vann... det var deilig!

Mellom 8 og 9 km kom det først en liten kneik som jeg ikke orket å jogge opp, og deretter Colletts gate. Og der jogget jeg hele veien opp, i motsetning til de fleste rundt meg, selv om det ikke gikk fort. Den bakken har jeg øvd på noen ganger nå, så noe annet var ikke aktuelt en gang! Så gjensto bare den siste kilometeren ned til Bislet stadion, og jeg prøvde å gi på det jeg kunne, men det er liksom ingen futt der. Ingen energi. Ikke noe overskudd. Det er vel det som er problemet mitt. Jeg klarer å løpe rimelig jevnt, og finner et komforttempo som passer meg, men det blir liksom ikke noe mer ut av det. 

Det betyr vel at det er på tide med mer intervall, og flere litt hardere økter framover?!

Men jeg kom i mål, og kjente jeg ble skuffa over tiden. Den var noen sekunder dårligere enn Oslo maraton i fjor (riktignok i en flatere løype), men jeg har jo trent mye mer denne sommeren, og hadde håpet på litt bedre uttelling. 

Det hører forresten med til historien at jeg løp uten å vite tiden min underveis. Mobilen var godt pakket ned i et flipbelt under løpeskjørtet, siden den gamle mobilholderen min er for liten til ny telefon, og gir heller ikke sekunderingene høyt underveis lenger... 

Vel i mål fikk vi en flaske veldig varmt vann, og fikk deretter stå i kø for å komme inn for å hente goodiebag (vareprøver) og et glass champagne. Greit nok. Ute hang folk i flokker, og for ensomme ulver som meg var det greit å strekke litt på legger og lår mens champagnen ble fortært, før jeg tok trikken hjem. 

Og sluttiden?! 1:10:36. Jaja...