Sentrumsløpet 2015

Sentrumsløp nummer 3 er gjennomført. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal konkludere med... greit nok!? For faktum er jo selvfølgelig at selv om jeg ikke hadde helt troa i dag, så hadde jeg selvfølgelig fortsatt et håp om at det skulle gå bra, og derfor er jeg også litt skuffa. Tror jeg.

Været tidligere på dagen var ikke særlig oppløftende, og selv om det hadde sluttet å regne var det bare 5,8 grader da vi dro hjemmefra, og det langermete antrekket hadde blitt oppgradert med langt tights under. Vel nede i byen rakk jeg et dobesøk på den bedre halvdelens jobb (han skulle også løpe i år, selvsagt i en pulje langt foran meg), før jeg dro til bagasjeoppbevaring, som gikk veldig greit til tross for litt kø for å komme inn. Men det var altfor surt og kaldt å henge ute i gata i tre kvarter, og det var heller ikke aktuelt å jogge rundt så lenge, så jeg fant meg et varmt hjørne med utsikt over Karl Johan inne på Deli de Luca, og hang der en god stund. Fant så ut at et dobesøk til var veldig lurt, og køen der inne gikk så treigt så treigt, så det var nesten så jeg følte jeg ikke rakk løpet. Men det var perfekt timing - pulje 9 gikk forbi akkurat når jeg kom ut, så jeg smatt på plass bakerst i pulja, og rakk ikke å være mer nervøs før start!

Utsikt over Karl Johan fra pulje 9

Det beste med gjennomføringen denne gangen var at det liksom bare gikk. Slottsbakken gikk fint i jogg hele veien, videre gikk det fint... jeg løp et løp med pulsklokke for første gang, men gjorde ikke annet enn å sjekke den ved hver kilometer og konstaterte underveis at det iallefall gikk bedre enn i fjor. Oppover Frogner fant jeg en oransje t-skjorte som løp i et tempo som passet meg, og jeg hang etter henne ganske lenge. I enden av Frognerparken gikk jeg noen skritt opp bakken... halsen var full av slim, og jeg måtte både hoste og spytte det ut. Så var det bare å fortsette. 4 km og 5 km var greit nok, ny harkerunde etter like entusiastisk heiing fra Ingrid Kristiansen i Bygdøy Allé som i fjor (takk!), og veien var igjen litt lang til vannstasjonen rundt 6 km. Denne gangen stoppet jeg og drakk ordentlig, halsen trengte det!

Ved 7 km tenkte jeg at det egentlig ikke var så langt igjen, og følelsen av at jeg har blitt litt vant med lengre distanser er i hvert fall positiv. Samtidig var det liksom ingen futt i dag, det føltes litt tungt, og jeg fikk aldri noen annen følelse enn at det gikk, liksom. Jeg tror jeg løp forbi oransje t-skjorte rundt her, og fulgte egentlig bare meg selv. Ved 9 km var det i hvert fall ikke langt igjen, men ble litt satt ut av at jeg ikke helt husket løypa. Ny host og hark i gata opp mot Karl Johan, og så var det siste innspurt. Opp Karl Johan var ikke så morsomt, og jeg liker ikke den fine buen som ikke er mål - men hadde uansett nok energi til en sluttspurt fra Egertorget.

Vel i mål var jeg litt skuffet over sluttiden. Etter pulsklokka trodde jeg at jeg var minst 1 minutt bedre enn det jeg var, og da hadde jeg vært i nærheten av tiden min på Hytteplanmila i høst, noe jeg hadde vært sånn passe fornøyd med. Fikk drikke, banan, medalje, og tok en ukomfortabel selfie (jeg har virkelig ikke lært kunsten ennå, og egentlig vil jeg være veldig anonym i sånne situasjoner). Hentet bag, og kjøpte jeg meg kaffe og bolle på Deli de Luca før jeg tok trikken hjem.

For øvrig var jeg mye mer fornøyd med været denne gangen. Litt kaldt, men mye bedre enn sol, støv i halsen og følelsen av å være altfor varm hele tiden, som i fjor.

Og tiden?! 1:07:43. Men pulsklokka sa 1:06:11 på 10 km, og det er stor forskjell det... ;)

Klar?!

Så klar som jeg kan få blitt, i alle fall... for i morgen er det tid for årets første løp; Sentrumsløpet 2015! Men egentlig er jeg alt annet enn klar...

Halsen er sår, nesa er tett, øynene renner, og jeg er ikke lenger sikker på om jeg er syk, allergisk eller begge deler. Tre dager på studiesamling med stillesitting og usunt kosthold gjør at jeg i hvert fall ikke føler meg lettere i kroppen enn vanlig (og den er uansett tung nok), og to iskalde netter i uisolert campinghytte har sikkert ikke gjort underverker for noe som helst (man er da fattig student som trenger penger til treningsklær i stedet for hotellrom, haha). Og jeg har fått inn én eneste økt denne uka, en 4x4-intervall på tirsdag (planen om en rolig tur i skogen mens jeg var på studiesamling utgikk... campingen hadde ikke varmtvann i dusjen heller).

Men det var pent på camping... det skal den ha! 

Værmeldingen for i morgen ser ikke helt lovende ut for det opprinnelig planlagte antrekket... skyet og 10 grader høres i underkant ut for kortermet, så da har jeg funnet fram et langermet alternativ også. I min leting etter tips til løpeoutfit fant jeg denne, som kan være kjekk å ta en titt på: Less is more

Jeg kjenner meg ganske glad for at det ikke blir like varmt som jeg syntes det var i fjor... jeg har fortsatt dårlige assosiasjoner til støv og røyk fra engangsgriller med pølser i Frognerparken! Generelt var i fjor tungt, men jeg tenker at jeg må få en bedre opplevelse enn da, siden jeg tross alt deltok i løp 10 uker etter en operasjon og en lang periode uten trening i det hele tatt. Men samtidig er jeg veldig usikker på hva jeg egentlig har fått til denne våren, og er livredd for at det går dårligere enn da. Nuvel, det blir uansett en test, og i morgen vet jeg svaret!

Snart er det Sentrumsløpet...

Er jeg klar?! Nei, det føles ikke sånn.

Jeg har nemlig vært syk mer eller mindre siden påskeferien. Forrige helg ble formen betraktelig verre, så mye at det ikke var annet å gjøre enn å legge seg under et pledd på sofaen, med ingefærte med honning for halsen og paracet for ørebetennelsen. Strengt tatt måtte jeg sitte meg gjennom et par netter på sofaen også, siden jeg ikke kunne legge meg ned uten å hoste som en gal. All denne sofatiden har medført at jeg har sett mer TV enn på lenge, men formen har så smått blitt bedre også - heldigvis!

I går bestemte jeg meg for å prøve en økt igjen, på tredemølle for sikkerhets skyld (vårværet i Oslo er nydelig om dagen, men lufta er fortsatt litt kald for småsyke halser). En i utgangspunktet ganske rolig økt på 45 minutter med skyhøy puls tyder vel på at ikke alt var som det skulle, men det kjentes såpass greit ut at jeg like gjerne kjørte på med en intervalløkt i dag. Den føltes helt pyton, men kroppen taklet det bedre enn i går, om vi skal tro på tallenes tale.

Jeg hadde ikke akkurat noen veldig detaljert plan fram til Sentrumsløpet, men det jeg hadde tenkt har jeg uansett ikke fått gjennomført. Nå får jeg bare få til et par økter til, og så går det som det går på lørdag. På mitt nivå gjør vel en ukes trening fra eller til ikke den store forskjellen, og det blir forhåpentligvis flere muligheter til å forsøke å løpe mila på under en time i løpet av året. Aller mest håper jeg bare at formen holder seg bra nå, så jeg kan begynne å trene ordentlig til de målene som ligger litt lenger fram (det er visst bare 34 dager igjen til Göteborgsvarvet...).

Hei "tredemøkka"! Nice to see you! ;)

Mandag på en tirsdag...

Så er påskeferien slutt. Løpemessig har det ikke vært mye å skryte av. Beina var slitne etter langturen min, og jammen dukket det ikke opp nok en forkjølelse så snart vi hadde ankommet hytta på onsdag. Alt jeg kan vise til fra påskeuka er en 4 km "restitusjons"-runde hjemme og en 7 km tur langs veien på fjellet. Der var det surt og kaldt (og alt for mye bakker), og den turen gjorde sikkert ingenting godt for forkjølelsen i hvert fall...

På mandag syntes jeg å kjenne at forkjølelsen endelig var på tilbaketog, og jeg kjente meg optimistisk og glad da jeg jogget i vårvær til jobben i går - riktignok med buff over ører og munn for sikkerhets skyld. Men beina er fortsatt litt slitne, og utover dagen kjentes tirsdagen ut til å bli mer som en blåmandag, for forkjølelsen var slettes ikke borte. Denne vinteren kjennes ut som en endeløs kamp mot forkjølelser og luftveisinfeksjoner, og nå er jeg bare SÅ lei. Lei av å ikke føle meg frisk, og lei av at sykdom stadig setter en stopper for det jeg har lyst til å gjøre.

Det var kanskje dumskap å drastisk øke distanse rett før påske, men samtidig følte jeg at jeg ikke hadde tid til å vente lenger. Med 5,5 måned til Berlin marathon må langturene snart på plass. Tallenes tale er ellers også ganske så ubønnhørlig. Det er nå 2,5 uke til Sentrumsløpet (17 dager) og 1,5 måned til halvmaraton (45 dager). Det går fort! Selv om ingen av disse tingene noe hovedmål for i år betyr det ikke at jeg ikke hadde lyst til å gjøre en innsats inn mot disse løpene også. Og jeg er ikke der jeg vil være ennå... Nå er det begrenset hva jeg rekker, men jeg får gjøre det jeg kan, hvis bare kroppen lar meg få lov.

Nå skal det sies at jeg selvsaboterer på andre områder også, og jeg kan ikke bare skylde på sykdom. Denne mandagen på en tirsdag er jo også en naturlig start på nye forsetter (hvem har vel ikke lyst til det etter en uke med godterier og usunn mat på påskefjellet?!). Jeg trenger også å gå ned i vekt (en reise som startet etter påske for tre år siden, og som har stått på stedet hvil så altfor lenge, selv om resultatet fortsatt er 10 kg mindre enn det var da), og jeg trenger å gi kroppen min det beste utgangspunktet for å klare det jeg ønsker å gjøre. Det er også 1 måned til ferie (29 dager), så det er kanskje en spore til litt ekstra innsats framover?! Jeg er i hvert fall i gang med noen små forsetter, som jeg håper jeg skal klare sammen med treningen framover.

Og så er det jo vår! Heldigvis! :)