Året som gikk i dass (løpemessig, altså)...

Nei, som overskriften signaliserer, dette ligger ikke an til å bli noen løpeblogg med det første.

Vond fot har plaget meg i hele år, men med legens ord om overbelastning og tiden til hjelp har jeg gjort nettopp det... tatt tiden til hjelp. Lenge var det bedre, og jeg var optimistisk (dog lei av at jeg ikke engang kunne gå en lang tur uten vondt), men så ble det verre. Og jeg kunne ikke lenger tro at dette "bare" var en overbelastning.

Det var i september. Siden det har det blitt ny tur til fastlegen, så røntgen og ortoped. Nå er det november, og jeg har i dag fått de klareste svarene så langt. Hadde skaden blitt vurdert ordentlig da den var akutt, så hadde det antakeligvis blitt en måned med foten i gips. Riften i en sene på innsiden av foten har nå fått utvikle seg til betennelse med forkalkning. Betennelsesdempende øker faren for en mer alvorlig skade, så behandlingen er foreløpig nye tilpassede fotsenger, lite belastning og nedising hvis vondt. Ingen løping på 6 måneder (så nei, det er faktisk ikke for tidlig å oppsummere 2016 allerede i november).

Sykling går visst bra da. Hurra, liksom (for sykling er det kjedeligste jeg vet). Men det må vel til. Ingen løp er gjennomført i år. Vekta har gått opp og ikke ned. Jeg har ingen morsomme mål som motiverer meg treningsmessig (heldigvis betyr det at jeg åpenbart har mer tid til å skrive masteroppgave?!). Men jeg har fortsatt et håp om at 2017 blir bedre...

Ny start #2

Jada, jeg prøver igjen. For nå har det gått 6 uker uten trening, igjen... og denne gangen har det ikke stått på lysten, men på foten.

Midt i oppstaten av nyttårsforsettene fikk jeg altså akutt vondt under foten da jeg løp på mølla. Kuttet klokelig ned den økta til 30 minutter, og tok det med ro i noen dager etterpå (det er ikke første gang jeg har hatt en belastningsskade...). Dager ble til uker, og jeg merket ikke større bedring. Var en stund redd for plantar fascitt, men symptomene stemte liksom ikke helt... det var heldigvis legen enig i, når jeg endelig kom meg til ham. Når verken ro eller betennelsesdempende så ut til å ha noe særlig virkning på hevelsen, ble det til slutt satt en kortisonsprøyte i foten. Det er to uker siden nå, og endelig tror jeg at jeg er klar for å komme i gang igjen. Eller, jeg håper i hvert fall at det går bra nå. Og, vel, "klar" er vel å ta kraftig i, men i gang skal jeg uansett!

Jaja, det blir vel en tung start... ;)

2016... og året som gikk

Nytt år nye muligheter, ja. Første økt er unnagjort i dag;1 time på mølla med hoppukerenn på skjermen foran meg. 8,8 km på en time er ikke så aller verst for en som meg akkurat nå, med så lite trening de siste par månedene, og med julevekta godt intakt ennå. Januar begynner selvfølgelig offisielt på en mandag, det er vel noe alle vet, så egentlig er jeg fortsatt i 2015 (i hvert fall ut kvelden), haha! ;)

2015 ble ikke som planlagt på noen som helst måte. Jeg hadde meldt meg på maraton og hadde hårete treningsmål på veien til det endelige hårete målet. Men jeg startet året med skade, og fortsatte med en endeløs rekke av forkjølelser og halsinfeksjoner. Det er på en måte et under at jeg trente så mye som jeg gjorde, men kanskje var nettopp det også noe av grunnen til at jeg aldri ble ordentlig frisk. Jeg trente meg på et vis gjennom det, men da sommeren kom var det stopp. Sykdommen i juli og deretter i august kunne ikke kombineres med noen verdens ting utover å legge seg ned og ta det med ro, opptrappingen til maraton ble aldri noe av, og jeg kunne ikke annet gjøre enn et lite forsøk på å øke distanse og fokusere på jevn rolig fart. Men det gikk jo - jeg gjennomførte! Etter høstens mål har det vært litt mer labert på treningsfronten, men kanskje trengte jeg det?! Jeg kjenner i hvert fall motivasjonen øke på nå som det nye året står for tur (og det er deilig å ikke ha vært så mye syk de siste par månedene også).

Og når alt kommer til alt må jeg ikke glemme at jeg i 2015 fullførte mitt første maraton og mitt første halvmaraton, og selv om det var langt mindre enn planlagt, så løp jeg jo lenger enn jeg noen gang har gjort før. Det er faktisk ganske bra, det!

Etter målgang i Berlin marathon 2015

Jeg liker godt nye starter, og starter hvert år med mange nyttårsforsetter (jeg holdt bare ett i 2015, og det hadde ikke med løping/trening eller vekt å gjøre). Så også i 2016. Hovedmålet mitt er i år å gå ned i vekt, minst -13 kg! Det er ikke første gang jeg prøver, men sist jeg klarte det var i 2012 (og startvekten min da var enda høyere enn det jeg veier nå, altså). Akkurat nå føler jeg meg mer motivert enn på lenge, og håper det skal føre meg et godt stykke på veien. Jeg skal sette delmål, og deler forsettene mine opp i kvartaler for i år, så enn så lenge ser jeg ikke lenger fram enn ut mars. På veien tar jeg med meg en 100dagersutfordring med litt aktivitet hver dag samt sukkerbegrensning. Så lite original er jeg altså!

Løpemessig er hovedmålene foreløpig Göteborgsvarvet i mai og Oslo (halv)maraton i september. Jeg håper helt klart på å forbedre tiden min fra debuten i Göteborgsvarvet i 2015, men har ellers ikke det store fokuset på sluttiden. Jeg skal i første omgang (eller kvartal, om du vil) jobbe med å øke "komfortfarten" min, og til å bli mer fortrolig med distansen, og så får vi se. Jeg har lyst på flere løp å jobbe mot underveis også, men vi får se hva som dukker opp i den forbindelse etterhvert (jeg er allerede påmeldt Sentrumsløpet, da).

Det største ønsket mitt er bare å trives med løpingen. Jeg håper jeg skal få det til! For jeg kjente meg igjen i dette blogginnlegget, og vet med meg selv at løpingen fortsatt er et valg for meg. Jeg er ikke avhengig ennå, men jeg drømmer fortsatt om å bli det... ;)

Snart nytt år!

Jeg har ikke helt sluttet å løpe, altså (eller, jo... det jeg har bedrevet i det siste kan i beste fall kalles jogging...). Muligens har jeg tatt begrepet sesongpause til nye høyder... og jeg som ikke har noen sesong i utgangspunktet, haha.

Rett etter Hytteplanmila i oktober var det med vilje... jeg gikk på flere timer på SATS i løpet av noen uker enn jeg hadde gjort hele året så langt, og tenkte det var greit å trene litt alternativt. Men så tok livet overhånd. Det har vært en travel høst, med mye å gjøre både på jobb og med masterstudiene, og innimellom det har jeg forsøkt å få hodet over vannet i heimen. Status pr. nå er at jeg faktisk er sånn nogenlunde i rute, selv om jeg nok skal få tiden til å gå framover også.

Status for løping er at jeg så smått prøver å komme i gang igjen. Det har i hvert fall blitt noen rolige økter på mølla i desember... mølla fordi halsen har vært grufs og jeg har hatt noen små tegn til kommende forkjølelse og halsvondt, men jeg er rett og slett skikkelig fornøyd med at jeg har klart å unngå at det bryter ut på ordentlig. Fra januar til august i år hadde jeg så mange forkjølelser at folk rundt meg lurte på om jeg egentlig rakk å bli frisk innimellom, så at jeg klarer meg gjennom november og desember uten sykdom er bare helt fantastisk!

I periode for en måneds tid siden slet jeg med søvn. Med så lite trening i tillegg ga det seg raskt utslag på vekta... lite søvn er en ekstrem trigger for spising og søtsug for min del, så jeg har som mål å passe bedre på søvnen min fra nå av. Og så må jeg ha noen skikkelig originale nyttårsforsetter som omhandler noe med vekt... der denne challengen (på Facebook) og Berit Nordstrands bok "12 uker til et sunnere liv og en smalere midje" er en del av starten.

Det ligger ikke an til noe hårete maratonmål i 2016, men det blir vel noe løp uansett! Og jeg kommer for syns skyld tilbake til det i en egen post... men tar med meg denne på veien: Tre steg for å bli en bedre løper :)

Hytteplanmila 2015

Det er lenge siden jeg bestemte meg for at Hytteplanmila skulle bli årets siste løp for min del. I fjor var første gang jeg var med, i surt og gufsete høstvær, men arrangementet opplevdes som veldig bra, og så absolutt verdt en ny tur opp til Holehallen.

Denne gangen meldte den bedre halvdelen seg på i siste liten også, og det medførte litt stress om morgenen. Jeg hadde nemlig ikke like dårlig tid som ham, og med litt usikkerhet rundt dagens antrekk ble det til at jeg glemte både klokke og pulsbelte, og det oppdaget jeg rundt Sollihøgda et sted. Jaja, ingen krise tenkte jeg, og fant ut hvordan jeg skulle registrere økta rett på Strava (for første gang)... men morsomt nok betyr det også at Hytteplanmila også i år ble løpt uten noen særlig formening om verken tid, fart eller puls underveis (og det var årets første tur uten klokke og andre uten pulsbelte for min del).

Denne lørdagen var det nydelig høstvær, salgsstandene var utenfor hallen, og det var langt mindre trengsel inne i år. Bollene og solbærtoddyen var like god som sist, startnummerutdelingen gikk knirkefritt, og jeg rakk å lure mer på dagens antrekk... det var litt kaldere enn jeg hadde tenkt, og mengden av svarte lange løpetights gjorde meg litt usikker. Det var telefonen som avgjorde saken... jeg måtte jo løpe med den, og jeg hadde ikke med noe løpebelte (eller lomme på tightsen i bagen), så da ble det løpeskjørt likevel.

Heller ikke denne gangen hadde jeg helt troa på forhånd. Jeg har egentlig løpt lite siden i sommer, og det har generelt blitt mange rolige turer på grunn av maratonplanene, så jeg stilte ikke med andre planer enn å forsøke og holde følge med 65 minuttersballongen (i år igjen).

Starten gikk greit, og jeg tenkte ganske snart at jeg ikke kom til å kunne holde følge med den ballongen. Og samma det... bedre lykke neste år! ;) Da jeg løp forbi løperen som lå nede og deretter ble møtt av røde kors-bilen, to ambulanser i utrykning, legevaktbil og til slutt så ambulansehelikopteret var det jammen ikke særlig viktig heller, og jeg bestemte meg for bare å gjøre det beste ut av det. Uten "sekundering" (og litt lite oppmerksom som jeg er) syntes jeg første kilometeren varte evig, før jeg fikk bekreftet ved 3 km at det heldigvis ikke kunne stemme, haha! Bakkene begynte nå å føles ikke så helgærne, og jeg holdt bare jevnt tempo, mens flere rundt meg "intervallet" seg forbi, for deretter å gå. Da jeg kom til sletta og så at jeg nærmet meg ballongen igjen følte jeg meg litt mer inspirert. Rakk likevel to slurker vann ved drikkestasjonen. Bortover Selteveien kom jeg sakte men sikkert nærmere ballongen, og da jeg kom til Pulsbakken var han jammen der og heiet. Det var ikke mange løpere mellom meg og ham de siste hundre meterne, så han slakket av og heiet oss opp, og det var jo ekstra hyggelig! :)

Var først litt overrasket over 1:07 i mål når jeg tross alt hadde klart å holde følge med ballongen, men kom så på at det var bruttotiden, og iPaden bekreftet 1:05:41. Faktisk var det bare 20 sekunder raskere enn i fjor, men ut fra treningen i det siste (og det faktum at det faktisk er min nest raskeste 10-kilometer) er jeg fornøyd med det. Dessuten var det en langt hyggeligere opplevelse med negativ splitt og litt mer overskudd mot slutten enn i fjor, hvor jeg hadde mye mer energi i starten og slet bortover Selteveien. 2 minutter raskere enn Sentrumsløpet i april er vel også godkjent...

Forhåpentligvis kommer jeg tilbake neste år, og tenk om jeg endelig kunne kommet under 1 time da... Tiden vil vise!

Berlin marathon 2015

Åh, som jeg gruet meg til Berlin!

Vi dro ned fredag morgen. Vi hadde booket flyturen på egenhånd, men vi så løpere allerede da vi ventet på Gardermoen, og flyet var fullt av løpere - mange av dem fra Springtime (som jeg hadde booket maratonbillett og hotellpakke gjennom). Jeg vet jo at jeg ikke ser ut som noen maratonløper, og ikke følte jeg meg som en heller, så jeg holdt lav profil... Ikke at jeg hadde noe spesielt å bidra med heller, siden dette skulle bli min første maraton... og jeg var slettes ikke sikker på at jeg skulle klare det, med det dårlige treningsgrunnlaget jeg tross alt hadde.

Vel framme i Berlin gikk resten av fredagen først og fremst med til messa på Tempelhof, der startnumrene skulle hentes. Jeg følte meg egentlig litt nedslått av å gå der... alle så skikkelig spreke ut, og jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn. Dessuten var det slitsomt mye mennesker der, så vi følte oss ikke særlig inspirert til shopping heller. På lørdag rakk jeg derimot litt av det... den bedre halvdelen dro på breakfast run, mens jeg i siste liten bestemte meg for å ikke dra. Fire løpeturer på en uke, hvorav den siste skulle bli 2 mil lenger enn min lengste tur noensinne så langt, ble kanskje i overkant ambisiøst i forhold til hvor mye jeg har løpt de siste ukene, så jeg prioriterte å hvile, som ble til shopping etter en rolig morgen på hotellet. Men begge dagene fikk vi også tid til cafébesøk i nydelig høstsol i Berlin, beinstrekk på hotellet, og rolige kvelder med middag og kino.

Mens Berlin gjorde seg klar til maratondagen utover lørdagen ble jeg bare mer og mer nervøs. Skikkelig sommerfugler i magen-nervøs, og jeg kjente det hele tiden selv om jeg ikke bevisst gikk og gruet meg. Jeg kunne bare ikke helt tro på at jeg faktisk skulle løpe i de gatene dagen etter, og jeg var fortsatt ikke overbevist om at jeg i det hele tatt skulle klare å komme i mål innenfor makstiden. Men det var aldri noe noe alternativ å ikke stille opp...

...Og så var dagen der! Klokka ringte kl. 6 søndag morgen, vi tuslet ned til frokost sammen med mange andre spente løpere, og gruppa fra "Holland runs" var allerede på vei ut da vi gikk opp på hotellrommet for å skifte. Vår buss gikk 7.30 fra utenfor hotellet, og på de få kilometrene bort til startområdet ble det tettere og tettere med løpere ute i gatene. Nervøsiteten fra dagen før var stort sett borte... nå var det bare blitt noe jeg skulle igjennom. Ute av bussen var det bare å følge flokken inn på området. Det var kaldt i lufta, men bedre der solstrålene fikk tak. Køene var lange overalt, og jeg og den bedre halvdelen skilte lag da vi skulle finne bagasjeinnleveringen. Hans var lett å finne, mens min var nesten umulig. Etter å ha spurt flere steder og løpt fram og tilbake fant jeg den endelig, helt nederst på området. Da begynte jeg å bli stressa, for det var ikke noe håp om å rekke å gå på do med de lange køene, så i fellesskap med noen nederlandske og tyske løpedamer fant vi oss en stein og tisset bak den. Så var det å finne startgruppe H, men det var ingen skilting til den fra der vi var, og vi fikk også forskjellig svar når vi spurte, men til slutt sa flertallet oppover, så vi gikk motstrøms av de andre startgruppene til vi endelig fant et skilt med H på. Fra der gikk jeg bare i kø, og stoppet når køen stanset opp... klar til start.

Startskuddet gikk ikke så lenge etter det, men ventetiden til jeg selv løp over startstreken kl. 9.40 var likevel ganske lang... men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg hørte på folk rundt meg, musikken, og bare ventet. Det ble litt kaldt å stå sånn rett opp og ned, men den amerikanske pappaen og sønnen foran meg holdt underholdningen i gang helt til vi begynte å flytte på oss. Jeg så noen danske damer som så ut som meg, og holdt meg bak dem når amerikanerne hoppet ut av køen for plutselig å tøye... og der holdt jeg meg den første kilometeren eller så. Mange skulle forbi, og jeg var fast bestemt på ikke å stresse, så jeg jogget bare rolig.

Så åpnet feltet seg mer, og jeg løp forbi de danske damene, Følte at alt gikk kjempegreit, men pulsen var for høy, og jeg forsøkte å si til meg selv at jeg måtte roe ned. Så på folk rundt meg, mange løp forbi meg fortsatt, men ingen grunn til å stresse. Jeg var veldig bestemt på å holde igjen i starten, fordi jeg visst at det ville bli hardt nok senere. Sola skinte, alt var fint, men jeg ventet litt på første drikkestasjon. Vi hadde ikke fått kjøpt vann kvelden før, og hadde delt en flaske på vei bort, men ventetiden var blitt litt lang etter det. Etter første drikkestasjon ved 5 kilometer og fram til ca. 12 km var løpingen en lek. Jeg bare koste meg, pulsen gikk ned, og alt kjentes bare fint ut. Et surt korps spilte "We are the champions" så jeg nesten fikk tårer i øynene. Jeg er jo korpsjente i mitt hjerte, og jeg var i gang med en maraton. Jeg kunne fortsatt ikke tro det! Jeg gikk ved drikkestasjonene... passet på å få i meg vann hver gang, og noen ganger litt te eller en bananbit. I lomma på løpeskjørtet har jeg GU chomps, to store poser, og en salttablett i tillegg til den jeg tok om morgenen. Begynner å spise en chomp nå og da etter en time, er redd for at energien skal ta slutt .

Fra omtrent 12 kilometer til halvmaraton er jeg litt overrasket selv over at det går så greit. Det tynnes i rekkene rundt meg, men nå har jeg ikke lenger følelsen av å bli forbiløpt hele tiden. En mann fra Japan eller Kina løper forbi meg gang på gang, men stopper for å strekke like mange ganger. Til slutt setter han seg ned. Mannen i hel kroppsdrakt som minner meg om Super-Mario løper ikke lenger forbi meg, men samuraien holder fortsatt stand. Jeg ser er par av de danske damene fra starten, men de to andre så jeg ikke resten av løpet. Jeg kjenner igjen løpere rundt meg som holder omtrent samme tempo som meg, og jeg kjenner at jeg burde ha hatt noe mer spesielt på meg. Vanligvis liker jeg å være anonym i sånne løp, og jeg foretrekker mørke farger, så jeg løp i favorittantrekket mitt ("den lille sorte" i form av løpeskjørt og t-skjorte) framfor den litt for trange hvite t-skjorta med norsk flagg på. Neste gang skal jeg gjøre noe med det. Folk heier, har med plakater, det er musikk mange steder... stemningen er flott, og løypa er flat. Jeg blir imponert over noen deltakere som knapt seg ut som de kan løpe, men som likevel har løpt maraton etter maraton, og over Jürgen, handbikeren som holdt omtrent samme fart som meg lenge...

Ved rundt 27-28 km har jeg min tyngste stund i løpet. Jeg kjenner nestenkrampene i beina, særlig det høyre, og må ta meg en lenger gåpause, allerede før jeg kommer til matstasjonen. Her drikker jeg både energidrikk, og tar en gel som deles ut, banan og egne chomper, samt salttabletten i lomma. Jeg tror at det er den som virker. Jeg går litt til, kjenner at beina knapt har lyst til å gå i gang igjen, men vet at jeg må... og etter en stund blir det lettere igjen. Jeg kjenner et tak i magen, og begynner å tvile på om matinntaket var lurt, men det blir ikke noe mer ut av det heller, heldigvis. Når jeg når 30 kilometer "vet" jeg at det kommer til å gå bra. Jeg kommer til å fullføre, og det attpåtil kanskje ikke så langt unna min forventede sluttid når jeg meldte meg på. 10-12 kilometer har plutselig blitt "bare" i hodet mitt. Mange rundt meg sliter mer nå, og flere og flere går lange strekk. Jeg må smile av powerwalkere som nesten går like fort som jeg jogger, men jeg holder beina i gang. Faktisk har jeg ikke noe annet alternativ... det er vondt å komme i gang etter drikkepausene, som jeg fortsatt holder hellige, og det er rett og slett mer komfortabelt for beina å jogge. Jeg er i mer kjente områder i Berlin nå, og føler derfor også at slutten nærmer seg. Like før vi svinger inn i Tauentzienstrasse, som jeg har gått fram og tilbake altfor mange ganger denne helgen (kjedelig område å bo i i Berlin!), ser jeg en tynn jente i matchende spreke løpeklær som bøyer seg framover og ser skikkelig dårlig ut, men det er en ambulansemotorsykkel bare meter unna, og jeg håper det går bra med henne. Massasjebordene midt i gata er stappfulle av maratonløpere med strekk, og mange stopper også langs løypa for å strekke. Jeg fortsetter.

Ved 40 kilometer er det bare 2 kilometer igjen. Nesten alle rundt meg går, eller går lange strekk før de jogger forbi, for deretter å gå igjen. Beina er vonde så jeg går noen skritt jeg også, men bestemmer meg raskt for at det ikke er noe alternativ... har jeg klart 40 kilometer, så skal jeg sannelig klare 42. Hopper over siste drikkestasjon, vet at jeg skal klare siste innspurt nå. Når Brandenburger Tor dukker opp rundt svingen kjenner jeg en kjempestor lettelse, som forsvinner over i lett irritasjon over at det fortsatt er noen hundre meter igjen til selve mållinjen, men folk heier og jubler, og jeg klarer det, selvfølgelig. Klokka lurer meg til at jeg faktisk klarte 5:30, men i virkeligheten var det 5:34. Jeg har ikke løpt korteste vei, hvem bryr seg vel... jeg har fullført en maraton, og det er det slettes ikke alle her i verden som har klart. Jeg er fornøyd. Litt forundret over den lave pulsen min store deler av turen... jeg hadde registrert det underveis, og til og med flyttet på pulsbåndet, men uten at det gjorde noen utslag. Den varierte, men gjennomsnittet for hele løpet var 109! Aller høyest var den rundt 10 km, men fra halvmaraton var den lav og svært sakte stigende... atter et tegn på at beina var langt mindre klare enn resten av kroppen?! Jeg vet ikke.

Beviset! :)

Jeg sender SMS til den bedre halvdelen om at jeg er i mål, og plutselig står han der og venter. Han var ikke sikker på at jeg skulle klare det han heller, men jammen gjorde jeg det likevel! Og da er det ikke så verst der i sola, selv om beina da er så stive at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette meg verken ned eller reise meg opp igjen... ;)

1 uke igjen... hjelp!

Og nei, det har verken vært blogging eller løping etter noe program i det siste. Det stoppet nemlig ikke etter sommerforkjølelse nr. 2.

Etter to økter i mitt innspurtsprogram lå jeg rett ut igjen... og denne gangen tuller jeg ikke. 40 i feber, vond hals, vondt hode, vond kropp, og dermed var det ikke annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp for å bli skikkelig kvitt viruset som hadde inntatt kroppen. Det ble igjen over to uker uten trening, og etter det har piffen bare gått ut av meg. Det er liksom ikke noe håp lenger... men noen mølleøkter har det blitt, med fokus på jevn rolig fart og økning av lengde på øktene. Jeg kom opp i 2 timer og 30 minutter på torsdag, mens regnet fosset ned på utsiden av treningssenteret.

Og det er så langt jeg har kommet. Jeg er ikke i nærheten av å være klar for noen maraton, og blir det heller ikke med de rolige og korte øktene jeg har planlagt denne uka. Jeg gruer meg, og har egentlig ikke helt troa på at dette skal gå bra... men tiden vil vise! Jeg reiser til Berlin, og jeg stiller til start uansett!