Vi dro ned fredag morgen. Vi hadde booket flyturen på egenhånd, men vi så løpere allerede da vi ventet på Gardermoen, og flyet var fullt av løpere - mange av dem fra Springtime (som jeg hadde booket maratonbillett og hotellpakke gjennom). Jeg vet jo at jeg ikke ser ut som noen maratonløper, og ikke følte jeg meg som en heller, så jeg holdt lav profil... Ikke at jeg hadde noe spesielt å bidra med heller, siden dette skulle bli min første maraton... og jeg var slettes ikke sikker på at jeg skulle klare det, med det dårlige treningsgrunnlaget jeg tross alt hadde.
Vel framme i Berlin gikk resten av fredagen først og fremst med til messa på Tempelhof, der startnumrene skulle hentes. Jeg følte meg egentlig litt nedslått av å gå der... alle så skikkelig spreke ut, og jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn. Dessuten var det slitsomt mye mennesker der, så vi følte oss ikke særlig inspirert til shopping heller. På lørdag rakk jeg derimot litt av det... den bedre halvdelen dro på breakfast run, mens jeg i siste liten bestemte meg for å ikke dra. Fire løpeturer på en uke, hvorav den siste skulle bli 2 mil lenger enn min lengste tur noensinne så langt, ble kanskje i overkant ambisiøst i forhold til hvor mye jeg har løpt de siste ukene, så jeg prioriterte å hvile, som ble til shopping etter en rolig morgen på hotellet. Men begge dagene fikk vi også tid til cafébesøk i nydelig høstsol i Berlin, beinstrekk på hotellet, og rolige kvelder med middag og kino.
Mens Berlin gjorde seg klar til maratondagen utover lørdagen ble jeg bare mer og mer nervøs. Skikkelig sommerfugler i magen-nervøs, og jeg kjente det hele tiden selv om jeg ikke bevisst gikk og gruet meg. Jeg kunne bare ikke helt tro på at jeg faktisk skulle løpe i de gatene dagen etter, og jeg var fortsatt ikke overbevist om at jeg i det hele tatt skulle klare å komme i mål innenfor makstiden. Men det var aldri noe noe alternativ å ikke stille opp...
...Og så var dagen der! Klokka ringte kl. 6 søndag morgen, vi tuslet ned til frokost sammen med mange andre spente løpere, og gruppa fra "Holland runs" var allerede på vei ut da vi gikk opp på hotellrommet for å skifte. Vår buss gikk 7.30 fra utenfor hotellet, og på de få kilometrene bort til startområdet ble det tettere og tettere med løpere ute i gatene. Nervøsiteten fra dagen før var stort sett borte... nå var det bare blitt noe jeg skulle igjennom. Ute av bussen var det bare å følge flokken inn på området. Det var kaldt i lufta, men bedre der solstrålene fikk tak. Køene var lange overalt, og jeg og den bedre halvdelen skilte lag da vi skulle finne bagasjeinnleveringen. Hans var lett å finne, mens min var nesten umulig. Etter å ha spurt flere steder og løpt fram og tilbake fant jeg den endelig, helt nederst på området. Da begynte jeg å bli stressa, for det var ikke noe håp om å rekke å gå på do med de lange køene, så i fellesskap med noen nederlandske og tyske løpedamer fant vi oss en stein og tisset bak den. Så var det å finne startgruppe H, men det var ingen skilting til den fra der vi var, og vi fikk også forskjellig svar når vi spurte, men til slutt sa flertallet oppover, så vi gikk motstrøms av de andre startgruppene til vi endelig fant et skilt med H på. Fra der gikk jeg bare i kø, og stoppet når køen stanset opp... klar til start.
Startskuddet gikk ikke så lenge etter det, men ventetiden til jeg selv løp over startstreken kl. 9.40 var likevel ganske lang... men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg hørte på folk rundt meg, musikken, og bare ventet. Det ble litt kaldt å stå sånn rett opp og ned, men den amerikanske pappaen og sønnen foran meg holdt underholdningen i gang helt til vi begynte å flytte på oss. Jeg så noen danske damer som så ut som meg, og holdt meg bak dem når amerikanerne hoppet ut av køen for plutselig å tøye... og der holdt jeg meg den første kilometeren eller så. Mange skulle forbi, og jeg var fast bestemt på ikke å stresse, så jeg jogget bare rolig.
Så åpnet feltet seg mer, og jeg løp forbi de danske damene, Følte at alt gikk kjempegreit, men pulsen var for høy, og jeg forsøkte å si til meg selv at jeg måtte roe ned. Så på folk rundt meg, mange løp forbi meg fortsatt, men ingen grunn til å stresse. Jeg var veldig bestemt på å holde igjen i starten, fordi jeg visst at det ville bli hardt nok senere. Sola skinte, alt var fint, men jeg ventet litt på første drikkestasjon. Vi hadde ikke fått kjøpt vann kvelden før, og hadde delt en flaske på vei bort, men ventetiden var blitt litt lang etter det. Etter første drikkestasjon ved 5 kilometer og fram til ca. 12 km var løpingen en lek. Jeg bare koste meg, pulsen gikk ned, og alt kjentes bare fint ut. Et surt korps spilte "We are the champions" så jeg nesten fikk tårer i øynene. Jeg er jo korpsjente i mitt hjerte, og jeg var i gang med en maraton. Jeg kunne fortsatt ikke tro det! Jeg gikk ved drikkestasjonene... passet på å få i meg vann hver gang, og noen ganger litt te eller en bananbit. I lomma på løpeskjørtet har jeg GU chomps, to store poser, og en salttablett i tillegg til den jeg tok om morgenen. Begynner å spise en chomp nå og da etter en time, er redd for at energien skal ta slutt .
Fra omtrent 12 kilometer til halvmaraton er jeg litt overrasket selv over at det går så greit. Det tynnes i rekkene rundt meg, men nå har jeg ikke lenger følelsen av å bli forbiløpt hele tiden. En mann fra Japan eller Kina løper forbi meg gang på gang, men stopper for å strekke like mange ganger. Til slutt setter han seg ned. Mannen i hel kroppsdrakt som minner meg om Super-Mario løper ikke lenger forbi meg, men samuraien holder fortsatt stand. Jeg ser er par av de danske damene fra starten, men de to andre så jeg ikke resten av løpet. Jeg kjenner igjen løpere rundt meg som holder omtrent samme tempo som meg, og jeg kjenner at jeg burde ha hatt noe mer spesielt på meg. Vanligvis liker jeg å være anonym i sånne løp, og jeg foretrekker mørke farger, så jeg løp i favorittantrekket mitt ("den lille sorte" i form av løpeskjørt og t-skjorte) framfor den litt for trange hvite t-skjorta med norsk flagg på. Neste gang skal jeg gjøre noe med det. Folk heier, har med plakater, det er musikk mange steder... stemningen er flott, og løypa er flat. Jeg blir imponert over noen deltakere som knapt seg ut som de kan løpe, men som likevel har løpt maraton etter maraton, og over Jürgen, handbikeren som holdt omtrent samme fart som meg lenge...
Ved rundt 27-28 km har jeg min tyngste stund i løpet. Jeg kjenner nestenkrampene i beina, særlig det høyre, og må ta meg en lenger gåpause, allerede før jeg kommer til matstasjonen. Her drikker jeg både energidrikk, og tar en gel som deles ut, banan og egne chomper, samt salttabletten i lomma. Jeg tror at det er den som virker. Jeg går litt til, kjenner at beina knapt har lyst til å gå i gang igjen, men vet at jeg må... og etter en stund blir det lettere igjen. Jeg kjenner et tak i magen, og begynner å tvile på om matinntaket var lurt, men det blir ikke noe mer ut av det heller, heldigvis. Når jeg når 30 kilometer "vet" jeg at det kommer til å gå bra. Jeg kommer til å fullføre, og det attpåtil kanskje ikke så langt unna min forventede sluttid når jeg meldte meg på. 10-12 kilometer har plutselig blitt "bare" i hodet mitt. Mange rundt meg sliter mer nå, og flere og flere går lange strekk. Jeg må smile av powerwalkere som nesten går like fort som jeg jogger, men jeg holder beina i gang. Faktisk har jeg ikke noe annet alternativ... det er vondt å komme i gang etter drikkepausene, som jeg fortsatt holder hellige, og det er rett og slett mer komfortabelt for beina å jogge. Jeg er i mer kjente områder i Berlin nå, og føler derfor også at slutten nærmer seg. Like før vi svinger inn i Tauentzienstrasse, som jeg har gått fram og tilbake altfor mange ganger denne helgen (kjedelig område å bo i i Berlin!), ser jeg en tynn jente i matchende spreke løpeklær som bøyer seg framover og ser skikkelig dårlig ut, men det er en ambulansemotorsykkel bare meter unna, og jeg håper det går bra med henne. Massasjebordene midt i gata er stappfulle av maratonløpere med strekk, og mange stopper også langs løypa for å strekke. Jeg fortsetter.
Ved 40 kilometer er det bare 2 kilometer igjen. Nesten alle rundt meg går, eller går lange strekk før de jogger forbi, for deretter å gå igjen. Beina er vonde så jeg går noen skritt jeg også, men bestemmer meg raskt for at det ikke er noe alternativ... har jeg klart 40 kilometer, så skal jeg sannelig klare 42. Hopper over siste drikkestasjon, vet at jeg skal klare siste innspurt nå. Når Brandenburger Tor dukker opp rundt svingen kjenner jeg en kjempestor lettelse, som forsvinner over i lett irritasjon over at det fortsatt er noen hundre meter igjen til selve mållinjen, men folk heier og jubler, og jeg klarer det, selvfølgelig. Klokka lurer meg til at jeg faktisk klarte 5:30, men i virkeligheten var det 5:34. Jeg har ikke løpt korteste vei, hvem bryr seg vel... jeg har fullført en maraton, og det er det slettes ikke alle her i verden som har klart. Jeg er fornøyd. Litt forundret over den lave pulsen min store deler av turen... jeg hadde registrert det underveis, og til og med flyttet på pulsbåndet, men uten at det gjorde noen utslag. Den varierte, men gjennomsnittet for hele løpet var 109! Aller høyest var den rundt 10 km, men fra halvmaraton var den lav og svært sakte stigende... atter et tegn på at beina var langt mindre klare enn resten av kroppen?! Jeg vet ikke.
 |
| Beviset! :) |
Jeg sender SMS til den bedre halvdelen om at jeg er i mål, og plutselig står han der og venter. Han var ikke sikker på at jeg skulle klare det han heller, men jammen gjorde jeg det likevel! Og da er det ikke så verst der i sola, selv om beina da er så stive at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette meg verken ned eller reise meg opp igjen... ;)
