Hytteplanmila 2015

Det er lenge siden jeg bestemte meg for at Hytteplanmila skulle bli årets siste løp for min del. I fjor var første gang jeg var med, i surt og gufsete høstvær, men arrangementet opplevdes som veldig bra, og så absolutt verdt en ny tur opp til Holehallen.

Denne gangen meldte den bedre halvdelen seg på i siste liten også, og det medførte litt stress om morgenen. Jeg hadde nemlig ikke like dårlig tid som ham, og med litt usikkerhet rundt dagens antrekk ble det til at jeg glemte både klokke og pulsbelte, og det oppdaget jeg rundt Sollihøgda et sted. Jaja, ingen krise tenkte jeg, og fant ut hvordan jeg skulle registrere økta rett på Strava (for første gang)... men morsomt nok betyr det også at Hytteplanmila også i år ble løpt uten noen særlig formening om verken tid, fart eller puls underveis (og det var årets første tur uten klokke og andre uten pulsbelte for min del).

Denne lørdagen var det nydelig høstvær, salgsstandene var utenfor hallen, og det var langt mindre trengsel inne i år. Bollene og solbærtoddyen var like god som sist, startnummerutdelingen gikk knirkefritt, og jeg rakk å lure mer på dagens antrekk... det var litt kaldere enn jeg hadde tenkt, og mengden av svarte lange løpetights gjorde meg litt usikker. Det var telefonen som avgjorde saken... jeg måtte jo løpe med den, og jeg hadde ikke med noe løpebelte (eller lomme på tightsen i bagen), så da ble det løpeskjørt likevel.

Heller ikke denne gangen hadde jeg helt troa på forhånd. Jeg har egentlig løpt lite siden i sommer, og det har generelt blitt mange rolige turer på grunn av maratonplanene, så jeg stilte ikke med andre planer enn å forsøke og holde følge med 65 minuttersballongen (i år igjen).

Starten gikk greit, og jeg tenkte ganske snart at jeg ikke kom til å kunne holde følge med den ballongen. Og samma det... bedre lykke neste år! ;) Da jeg løp forbi løperen som lå nede og deretter ble møtt av røde kors-bilen, to ambulanser i utrykning, legevaktbil og til slutt så ambulansehelikopteret var det jammen ikke særlig viktig heller, og jeg bestemte meg for bare å gjøre det beste ut av det. Uten "sekundering" (og litt lite oppmerksom som jeg er) syntes jeg første kilometeren varte evig, før jeg fikk bekreftet ved 3 km at det heldigvis ikke kunne stemme, haha! Bakkene begynte nå å føles ikke så helgærne, og jeg holdt bare jevnt tempo, mens flere rundt meg "intervallet" seg forbi, for deretter å gå. Da jeg kom til sletta og så at jeg nærmet meg ballongen igjen følte jeg meg litt mer inspirert. Rakk likevel to slurker vann ved drikkestasjonen. Bortover Selteveien kom jeg sakte men sikkert nærmere ballongen, og da jeg kom til Pulsbakken var han jammen der og heiet. Det var ikke mange løpere mellom meg og ham de siste hundre meterne, så han slakket av og heiet oss opp, og det var jo ekstra hyggelig! :)

Var først litt overrasket over 1:07 i mål når jeg tross alt hadde klart å holde følge med ballongen, men kom så på at det var bruttotiden, og iPaden bekreftet 1:05:41. Faktisk var det bare 20 sekunder raskere enn i fjor, men ut fra treningen i det siste (og det faktum at det faktisk er min nest raskeste 10-kilometer) er jeg fornøyd med det. Dessuten var det en langt hyggeligere opplevelse med negativ splitt og litt mer overskudd mot slutten enn i fjor, hvor jeg hadde mye mer energi i starten og slet bortover Selteveien. 2 minutter raskere enn Sentrumsløpet i april er vel også godkjent...

Forhåpentligvis kommer jeg tilbake neste år, og tenk om jeg endelig kunne kommet under 1 time da... Tiden vil vise!

Berlin marathon 2015

Åh, som jeg gruet meg til Berlin!

Vi dro ned fredag morgen. Vi hadde booket flyturen på egenhånd, men vi så løpere allerede da vi ventet på Gardermoen, og flyet var fullt av løpere - mange av dem fra Springtime (som jeg hadde booket maratonbillett og hotellpakke gjennom). Jeg vet jo at jeg ikke ser ut som noen maratonløper, og ikke følte jeg meg som en heller, så jeg holdt lav profil... Ikke at jeg hadde noe spesielt å bidra med heller, siden dette skulle bli min første maraton... og jeg var slettes ikke sikker på at jeg skulle klare det, med det dårlige treningsgrunnlaget jeg tross alt hadde.

Vel framme i Berlin gikk resten av fredagen først og fremst med til messa på Tempelhof, der startnumrene skulle hentes. Jeg følte meg egentlig litt nedslått av å gå der... alle så skikkelig spreke ut, og jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn. Dessuten var det slitsomt mye mennesker der, så vi følte oss ikke særlig inspirert til shopping heller. På lørdag rakk jeg derimot litt av det... den bedre halvdelen dro på breakfast run, mens jeg i siste liten bestemte meg for å ikke dra. Fire løpeturer på en uke, hvorav den siste skulle bli 2 mil lenger enn min lengste tur noensinne så langt, ble kanskje i overkant ambisiøst i forhold til hvor mye jeg har løpt de siste ukene, så jeg prioriterte å hvile, som ble til shopping etter en rolig morgen på hotellet. Men begge dagene fikk vi også tid til cafébesøk i nydelig høstsol i Berlin, beinstrekk på hotellet, og rolige kvelder med middag og kino.

Mens Berlin gjorde seg klar til maratondagen utover lørdagen ble jeg bare mer og mer nervøs. Skikkelig sommerfugler i magen-nervøs, og jeg kjente det hele tiden selv om jeg ikke bevisst gikk og gruet meg. Jeg kunne bare ikke helt tro på at jeg faktisk skulle løpe i de gatene dagen etter, og jeg var fortsatt ikke overbevist om at jeg i det hele tatt skulle klare å komme i mål innenfor makstiden. Men det var aldri noe noe alternativ å ikke stille opp...

...Og så var dagen der! Klokka ringte kl. 6 søndag morgen, vi tuslet ned til frokost sammen med mange andre spente løpere, og gruppa fra "Holland runs" var allerede på vei ut da vi gikk opp på hotellrommet for å skifte. Vår buss gikk 7.30 fra utenfor hotellet, og på de få kilometrene bort til startområdet ble det tettere og tettere med løpere ute i gatene. Nervøsiteten fra dagen før var stort sett borte... nå var det bare blitt noe jeg skulle igjennom. Ute av bussen var det bare å følge flokken inn på området. Det var kaldt i lufta, men bedre der solstrålene fikk tak. Køene var lange overalt, og jeg og den bedre halvdelen skilte lag da vi skulle finne bagasjeinnleveringen. Hans var lett å finne, mens min var nesten umulig. Etter å ha spurt flere steder og løpt fram og tilbake fant jeg den endelig, helt nederst på området. Da begynte jeg å bli stressa, for det var ikke noe håp om å rekke å gå på do med de lange køene, så i fellesskap med noen nederlandske og tyske løpedamer fant vi oss en stein og tisset bak den. Så var det å finne startgruppe H, men det var ingen skilting til den fra der vi var, og vi fikk også forskjellig svar når vi spurte, men til slutt sa flertallet oppover, så vi gikk motstrøms av de andre startgruppene til vi endelig fant et skilt med H på. Fra der gikk jeg bare i kø, og stoppet når køen stanset opp... klar til start.

Startskuddet gikk ikke så lenge etter det, men ventetiden til jeg selv løp over startstreken kl. 9.40 var likevel ganske lang... men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg hørte på folk rundt meg, musikken, og bare ventet. Det ble litt kaldt å stå sånn rett opp og ned, men den amerikanske pappaen og sønnen foran meg holdt underholdningen i gang helt til vi begynte å flytte på oss. Jeg så noen danske damer som så ut som meg, og holdt meg bak dem når amerikanerne hoppet ut av køen for plutselig å tøye... og der holdt jeg meg den første kilometeren eller så. Mange skulle forbi, og jeg var fast bestemt på ikke å stresse, så jeg jogget bare rolig.

Så åpnet feltet seg mer, og jeg løp forbi de danske damene, Følte at alt gikk kjempegreit, men pulsen var for høy, og jeg forsøkte å si til meg selv at jeg måtte roe ned. Så på folk rundt meg, mange løp forbi meg fortsatt, men ingen grunn til å stresse. Jeg var veldig bestemt på å holde igjen i starten, fordi jeg visst at det ville bli hardt nok senere. Sola skinte, alt var fint, men jeg ventet litt på første drikkestasjon. Vi hadde ikke fått kjøpt vann kvelden før, og hadde delt en flaske på vei bort, men ventetiden var blitt litt lang etter det. Etter første drikkestasjon ved 5 kilometer og fram til ca. 12 km var løpingen en lek. Jeg bare koste meg, pulsen gikk ned, og alt kjentes bare fint ut. Et surt korps spilte "We are the champions" så jeg nesten fikk tårer i øynene. Jeg er jo korpsjente i mitt hjerte, og jeg var i gang med en maraton. Jeg kunne fortsatt ikke tro det! Jeg gikk ved drikkestasjonene... passet på å få i meg vann hver gang, og noen ganger litt te eller en bananbit. I lomma på løpeskjørtet har jeg GU chomps, to store poser, og en salttablett i tillegg til den jeg tok om morgenen. Begynner å spise en chomp nå og da etter en time, er redd for at energien skal ta slutt .

Fra omtrent 12 kilometer til halvmaraton er jeg litt overrasket selv over at det går så greit. Det tynnes i rekkene rundt meg, men nå har jeg ikke lenger følelsen av å bli forbiløpt hele tiden. En mann fra Japan eller Kina løper forbi meg gang på gang, men stopper for å strekke like mange ganger. Til slutt setter han seg ned. Mannen i hel kroppsdrakt som minner meg om Super-Mario løper ikke lenger forbi meg, men samuraien holder fortsatt stand. Jeg ser er par av de danske damene fra starten, men de to andre så jeg ikke resten av løpet. Jeg kjenner igjen løpere rundt meg som holder omtrent samme tempo som meg, og jeg kjenner at jeg burde ha hatt noe mer spesielt på meg. Vanligvis liker jeg å være anonym i sånne løp, og jeg foretrekker mørke farger, så jeg løp i favorittantrekket mitt ("den lille sorte" i form av løpeskjørt og t-skjorte) framfor den litt for trange hvite t-skjorta med norsk flagg på. Neste gang skal jeg gjøre noe med det. Folk heier, har med plakater, det er musikk mange steder... stemningen er flott, og løypa er flat. Jeg blir imponert over noen deltakere som knapt seg ut som de kan løpe, men som likevel har løpt maraton etter maraton, og over Jürgen, handbikeren som holdt omtrent samme fart som meg lenge...

Ved rundt 27-28 km har jeg min tyngste stund i løpet. Jeg kjenner nestenkrampene i beina, særlig det høyre, og må ta meg en lenger gåpause, allerede før jeg kommer til matstasjonen. Her drikker jeg både energidrikk, og tar en gel som deles ut, banan og egne chomper, samt salttabletten i lomma. Jeg tror at det er den som virker. Jeg går litt til, kjenner at beina knapt har lyst til å gå i gang igjen, men vet at jeg må... og etter en stund blir det lettere igjen. Jeg kjenner et tak i magen, og begynner å tvile på om matinntaket var lurt, men det blir ikke noe mer ut av det heller, heldigvis. Når jeg når 30 kilometer "vet" jeg at det kommer til å gå bra. Jeg kommer til å fullføre, og det attpåtil kanskje ikke så langt unna min forventede sluttid når jeg meldte meg på. 10-12 kilometer har plutselig blitt "bare" i hodet mitt. Mange rundt meg sliter mer nå, og flere og flere går lange strekk. Jeg må smile av powerwalkere som nesten går like fort som jeg jogger, men jeg holder beina i gang. Faktisk har jeg ikke noe annet alternativ... det er vondt å komme i gang etter drikkepausene, som jeg fortsatt holder hellige, og det er rett og slett mer komfortabelt for beina å jogge. Jeg er i mer kjente områder i Berlin nå, og føler derfor også at slutten nærmer seg. Like før vi svinger inn i Tauentzienstrasse, som jeg har gått fram og tilbake altfor mange ganger denne helgen (kjedelig område å bo i i Berlin!), ser jeg en tynn jente i matchende spreke løpeklær som bøyer seg framover og ser skikkelig dårlig ut, men det er en ambulansemotorsykkel bare meter unna, og jeg håper det går bra med henne. Massasjebordene midt i gata er stappfulle av maratonløpere med strekk, og mange stopper også langs løypa for å strekke. Jeg fortsetter.

Ved 40 kilometer er det bare 2 kilometer igjen. Nesten alle rundt meg går, eller går lange strekk før de jogger forbi, for deretter å gå igjen. Beina er vonde så jeg går noen skritt jeg også, men bestemmer meg raskt for at det ikke er noe alternativ... har jeg klart 40 kilometer, så skal jeg sannelig klare 42. Hopper over siste drikkestasjon, vet at jeg skal klare siste innspurt nå. Når Brandenburger Tor dukker opp rundt svingen kjenner jeg en kjempestor lettelse, som forsvinner over i lett irritasjon over at det fortsatt er noen hundre meter igjen til selve mållinjen, men folk heier og jubler, og jeg klarer det, selvfølgelig. Klokka lurer meg til at jeg faktisk klarte 5:30, men i virkeligheten var det 5:34. Jeg har ikke løpt korteste vei, hvem bryr seg vel... jeg har fullført en maraton, og det er det slettes ikke alle her i verden som har klart. Jeg er fornøyd. Litt forundret over den lave pulsen min store deler av turen... jeg hadde registrert det underveis, og til og med flyttet på pulsbåndet, men uten at det gjorde noen utslag. Den varierte, men gjennomsnittet for hele løpet var 109! Aller høyest var den rundt 10 km, men fra halvmaraton var den lav og svært sakte stigende... atter et tegn på at beina var langt mindre klare enn resten av kroppen?! Jeg vet ikke.

Beviset! :)

Jeg sender SMS til den bedre halvdelen om at jeg er i mål, og plutselig står han der og venter. Han var ikke sikker på at jeg skulle klare det han heller, men jammen gjorde jeg det likevel! Og da er det ikke så verst der i sola, selv om beina da er så stive at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette meg verken ned eller reise meg opp igjen... ;)

1 uke igjen... hjelp!

Og nei, det har verken vært blogging eller løping etter noe program i det siste. Det stoppet nemlig ikke etter sommerforkjølelse nr. 2.

Etter to økter i mitt innspurtsprogram lå jeg rett ut igjen... og denne gangen tuller jeg ikke. 40 i feber, vond hals, vondt hode, vond kropp, og dermed var det ikke annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp for å bli skikkelig kvitt viruset som hadde inntatt kroppen. Det ble igjen over to uker uten trening, og etter det har piffen bare gått ut av meg. Det er liksom ikke noe håp lenger... men noen mølleøkter har det blitt, med fokus på jevn rolig fart og økning av lengde på øktene. Jeg kom opp i 2 timer og 30 minutter på torsdag, mens regnet fosset ned på utsiden av treningssenteret.

Og det er så langt jeg har kommet. Jeg er ikke i nærheten av å være klar for noen maraton, og blir det heller ikke med de rolige og korte øktene jeg har planlagt denne uka. Jeg gruer meg, og har egentlig ikke helt troa på at dette skal gå bra... men tiden vil vise! Jeg reiser til Berlin, og jeg stiller til start uansett!

Så var det august, og bare 41 dager igjen, ja...

Sommeren er over, og joggingen gikk så som så i ferien. Nå har ferien vært over i tre uker allerede, men hva hjelper det når man bruker det meste av tiden og energien på jobb?! Status er følgelig at jeg slett ikke er der jeg burde være, 6 uker før jeg skal "løpe" maraton. 6 uker!!! Hvordan i all verden skal dette gå?

Jeg får innrømme det, jeg har sjekket, og makstiden er 6 timer og 15 minutter...

Rett før helga fikk jeg sommerforkjølelse nr. 2. Tror det verste er overstått nå, så når det nok en gang blir mandag i morgen skal planen for de neste 6 ukene legges. Sammen med skolestart for både store og små, oppstart av fritidsaktiviteter og tidsklemma skal det trenes, så enkelt må det bare være. Jeg får bruke litt av avspaseringstiden jeg har opparbeidet meg nå som de mest travle tidsfristene snart er over og ta noen gå tidlig/kom sent-dager på jobb, slik at jeg kan klare å gjennomføre dette.

Det kommer nok ikke til å bli noen smashing maratondebut uansett, men jeg vil gjerne komme meg helskinnet igjennom - og gjennomføre!

Prosjekt maraton 2015 er herved oppe av dvalen (jeg har jogget hver uke gjennom sommeren, altså... men det har vært langt fra langt nok eller ofte nok).

Ny uke, nye sko!

Det var ikke snakk om joggings denne helga. Etter fredagen var både beina og jeg for slitne. Vet ikke helt hvorfor det skulle kjennes så ille ut etter denne turen, men det var ikke annet å gjøre enn å høre på kroppen. Ny uke måtte derimot startes litt bedre, så det ble en fin mandagsmil fra skogen og helt ned til jobben i går morges. Det eneste var at jeg fikk vondt i magen underveis (som jeg også fikk på fredag), men jeg slapp pit stop på veien, heldigvis. Jeg syntes ellers det føltes bedre enn forrige mandag, men statistikken er ikke helt overbevisende. Det tar visst på å øke distanse, ja.

Ser du rådyret der inne?!

Veien går alltid forbi Grete når jeg løper til jobb!

Jeg hentet også skoene jeg impulskjøpte på Oslo sportslagers handledager i forrige uke (25 % rabatt forsvarte at jeg kjøpte nye sko igjen... det og at jeg hovner veldig opp i beina når det er varmt, slik at ikke en gang gamle favorittsko funker). Jeg hadde bestilt Hoka Kailua Trail, med masse demping til skogsløpingen min, men de var for trange. Altfor trange. :( Jeg sjekket nettbutikken i går kveld, og innså at det ikke ville bli mulig å bytte dem i en større størrelse, så etter anbefaling fra nettavdelingen dro jeg innom den fysiske butikken i dag for å finne noen andre sko som passet. De eneste Hokaene de hadde inne i riktig størrelse ble dermed med meg hjem, men ikke uten å betale mellomlegget... og denne gangen ble det uten rabatt, og dermed forsvant hele innsparingen min og skoene ble kjøpt på impuls til fullpris! Nuvel, det er bare å håpe at knær og bein for øvrig liker Hoka Constant, og at jeg kan øke distanse litt mer skånsomt i tiden framover...

Nye sko igjen, gitt... 

Jeg rakk ikke en gang prøvetur i dag. Kanskje i morgen?!

Langtur langs kyststien i Asker

Endelig fikk jeg tid til en langtur igjen. Jeg dro faktisk tidlig fra jobben i dag, og kjørte "hjem", siden jeg uansett skulle hente ungene der, og planen var å utforske kyststien i det fine sommerværet. Til tross for at jeg er født og oppvokst i Asker og kjenner mange av stedene langs kyststien, så er det noen år siden jeg har vært mange av stedene, og jeg har heller aldri forsøkt å følge denne ruta hele veien før.

Jeg startet ved det aller mest kjente stedet for meg, Hvalstrand, "min" strand i ungdomsårene - og hvor jeg visste hvor kyststien gikk. Allerede etter et par kilometer mistet jeg stien for første (men ikke siste) gang; Jeg hadde lite energi helt fra starten av, og det var varmt, så jeg kjente meg litt irritert over å bli sendt ned i Leangbukta/Asker marina uten å skjønne hvor stien gikk videre. Turen gikk opp igjen på gangveien langs Leangveien, og deretter fulgte ny bomtur ved Vettre hotell, der jeg fortsatt ikke fant noen kyststi. Jeg fortsatte ut på Konglungen, og ved Esviken var jeg sikker på å finne sti - og det hadde jeg heldigvis rett i!

Når jeg først fant stien var den veldig fin!

Turen gikk videre ut mot tuppen av Konglungen - men på vei tilbake mistet jeg igjen stien. Jeg endte opp på grusveien gjennom Løkenes gård, og ikke langs Spirebukta. Tilbake ved Vettre måtte jeg innom Kiwi og kjøpe mer drikke, siden den medbrakte var nesten tom, og jeg fortsatte deretter over jordene forbi Søndre Wettre gård og til Strandveien, der jeg fant igjen Kyststien. I Blakstadbukta var jeg mer kjent, så jeg fortsatte til Børsholmen før jeg fant ut at det var på tide å snu.

Hit, men ikke lenger - denne gangen!

Veien tilbake var rimelig lik, med unntak av en shortcut inn på stien gjennom Løkenesskogen, siden jeg var fast bestemt på å 1) komme opp i halvmaratondistanse totalt, og 2) finne kyststien tilbake akkurat der. Og gjennom skogen fant jeg stien som dukket ut mellom en container og en båthenger nede på Asker marina - helt uten skilt! Her må man vel nesten vite om det for å finne stien! De siste kilometrene ble ekstra tunge fordi jeg hadde brukt mer tid enn planlagt, og forsøkte å skynde meg hjem til mamma til middag. Det ble litt forsinket middag, og denne jenta er sliten i beina. Det har vært den tyngste gjennomføringen av halvmaratondistanse så langt... og jeg hadde altså ikke tid til å fullføre en enda lenger distanse som jeg hadde planer om på forhånd.

Fint langs vannet :) - og i skogen! 

Det ble 21,12 km på i overkant av tre timer. Jeg følte aldri noe overskudd, og med surring på veien, sol (og litt for mye varme), og både asfalt, grus og sti under føttene var det rett og slett bare sånn det ble i dag. Likevel var det SÅ fint på tur, i hvert fall mye av veien. Fine stier rett ved vannet, en svipptur innom gamle Konglungen, der man føler man er på Sørlandet (jeg sa alltid at jeg ville flytte til Konglungen da jeg var liten - men det har åpenbart ikke skjedd), lukt av jorder og sjø og barndommens somre... deilig!

Forresten kjente jeg litt vondt i en tå på turen (den vanlige), og nå har tåneglen på venstre "neglefru" falt av. Det vil si; Jeg kunne bare klippe vekk hele greia nå i kveld, for den var løs, så det blir definitivt ikke Saucony-skoene på maraton.

Under 100 dager igjen...

Jepp, 96 dager igjen til Berlin marathon. 100 dager igjen på fredag ble ikke glemt, men forbigått i stillhet her på bloggen. Jeg var rett og slett ute av drift etter søvnløs natt nr. 2 på i overkant av en uke... sånn nesten-døgning på jevnlig basis er jeg definitivt blitt for gammel til! ;)

Bildet er lånt fra Berlin Marathon sin Facebook-gruppe

Jeg har hele tiden tenkt at PLANEN skulle begynne nå. Men egentlig har jeg ikke noen plan... utover å løpe mer og lenger, og å endelig klare å gå litt ned i vekt. Jeg har mange "burde"-r også, men jeg tenker at jeg har nok med å fokusere på disse tre tingene egentlig. Gjerne litt yoga for tøying, styrke for teknikken og (egentlig et must) nok nattesøvn også, men hvor mye kommer jeg egentlig til å klare?! Og intervaller for hastighet, nei, det får vente til et annet løp!

Men mer og lenger er åpenbart... skal man klare seg gjennom en maraton, må man øve på å løpe lenger, og man trenger flere kilometer i beina. Det skal ikke mye til å få forbedring akkurat nå... juni har vært en dårlig måned, og jeg sliter nok med å øke totalen fra mai (jeg har hatt en liten plan om å øke månedstotalene gradvis helt fram til september)... 50 km på 8 dager høres i overkant ut for meg, gitt (selv om jeg har en plan om en lang langtur til helga - forhåpentligvis).

Vekta har jeg tenkt på, snakket om, og begynt å gjøre noe med så mange ganger, men jeg klarer altså ikke å gjennomføre. Likevel er det åpenbart at det er et område jeg bør ta tak i. Jeg er overvektig. Å gå ned i vekt hadde gjort jobben så mye enklere for meg (og ikke minst beina mine), i tillegg til at jeg mistrives med den vekta jeg har... men det hjelper lite å løpe kilometervis når småspisingen fortsatt er et problem. Da jeg kom over dette bildet under blogglesingen min i helga fikk jeg for første gang et "tall" for hvilken betydning vekta faktisk kan ha. Jeg tror selvfølgelig ikke på at løsningen er så enkel, men for meg -med min vekt- kan dette faktisk være en realitet. Jeg løp 10 km tre minutter raskere for to år siden, når vekta var 5 kg mindre. Jeg hadde trent mer styrke i perioden før, men mindre løping...

Bildet er lånt fra Lettbent (Janicke) sin blogg

Det har vært noen dårlige treningsuker etter Göteborgsvarvet. Mest fordi juni er en utrolig travel måned - og enda mer når man har eksamen, selv om jeg normalt har mer enn nok med høysesong på jobben og en helt haug med sommeravslutninger og andre ekstraordinære aktiviteter for både store og små akkurat i disse ukene. Som et ledd i "skjerpingsen" (og fordi Strava pusher gratismåned med premium på meg) startet jeg et 12-ukers treningsprogram til maraton til inspirasjon i dag. Det startet riktignok med hviledag (!), men jeg har to rolige turer på mellom 40 min og 1 time, en fartslek-økt og en langtur på programmet denne uka.

Siden det passet med trening i dag forsøkte jeg meg på en rolig økt i morges. Tur til jobben med omvei, som endte på 10 km på i underkant av 1 time og 20 minutter (ikke helt etter programmet, da, men nesten...). Allerede da jeg sto opp kjente jeg at jeg ikke var klar... jeg tenkte det var fordi jeg har trent så lite i det siste og føler meg litt "ute" av det, men antakeligvis er det vel så mye den siste tidens dårlige søvn som gjorde utslaget (bygget på med en telttur i helga, og der sov jeg heller ikke godt). Det fantes ikke energi i kroppen, og hele turen var et slit - med masse gåing underveis. Synes ingenting gikk etter planen heller... litt sent oppe (liker best å dra tidlig på sånne turer, ikke midt i mandagsrushet), deler av den planlagte veien var stengt, så det ble langs bilvei i stedet for på turvei, og t-skjorta hadde litt korte ermer, så sekken gnagde. Men... jeg kom meg til jobben, ferdig trent! Og jeg har ett barn i manko denne uka, så kanskje skal jeg klare å gjennomføre resten av programmet også?!

Siden Berlin marathon faktisk nærmer seg er det kanskje på tide å tenke på mål også. Og jeg har jo tenkt. Jeg har jo strengt tatt satt målet da jeg meldte meg på. Primært er det selvfølgelig å fullføre, men jeg ønsker å fullføre innenfor 5 timer og 30 minutter... og selv om jeg aldri har løpt særlig lenger enn halvmaraton innbiller jeg meg at det skal være gjennomførbart. Kanskje har jeg ikke den respekten for distansen som jeg burde?! Jeg må uansett i gang med den distanseøkningen jeg trenger på trening nå...

Forresten har jeg som mål å klare mila under 1 time denne sesongen også. Siden jeg er allergisk mot intervaller, så er det nok et tegn på at vekta må ned, ned, ned... ;)