Hytteplanmila 2015

Det er lenge siden jeg bestemte meg for at Hytteplanmila skulle bli årets siste løp for min del. I fjor var første gang jeg var med, i surt og gufsete høstvær, men arrangementet opplevdes som veldig bra, og så absolutt verdt en ny tur opp til Holehallen.

Denne gangen meldte den bedre halvdelen seg på i siste liten også, og det medførte litt stress om morgenen. Jeg hadde nemlig ikke like dårlig tid som ham, og med litt usikkerhet rundt dagens antrekk ble det til at jeg glemte både klokke og pulsbelte, og det oppdaget jeg rundt Sollihøgda et sted. Jaja, ingen krise tenkte jeg, og fant ut hvordan jeg skulle registrere økta rett på Strava (for første gang)... men morsomt nok betyr det også at Hytteplanmila også i år ble løpt uten noen særlig formening om verken tid, fart eller puls underveis (og det var årets første tur uten klokke og andre uten pulsbelte for min del).

Denne lørdagen var det nydelig høstvær, salgsstandene var utenfor hallen, og det var langt mindre trengsel inne i år. Bollene og solbærtoddyen var like god som sist, startnummerutdelingen gikk knirkefritt, og jeg rakk å lure mer på dagens antrekk... det var litt kaldere enn jeg hadde tenkt, og mengden av svarte lange løpetights gjorde meg litt usikker. Det var telefonen som avgjorde saken... jeg måtte jo løpe med den, og jeg hadde ikke med noe løpebelte (eller lomme på tightsen i bagen), så da ble det løpeskjørt likevel.

Heller ikke denne gangen hadde jeg helt troa på forhånd. Jeg har egentlig løpt lite siden i sommer, og det har generelt blitt mange rolige turer på grunn av maratonplanene, så jeg stilte ikke med andre planer enn å forsøke og holde følge med 65 minuttersballongen (i år igjen).

Starten gikk greit, og jeg tenkte ganske snart at jeg ikke kom til å kunne holde følge med den ballongen. Og samma det... bedre lykke neste år! ;) Da jeg løp forbi løperen som lå nede og deretter ble møtt av røde kors-bilen, to ambulanser i utrykning, legevaktbil og til slutt så ambulansehelikopteret var det jammen ikke særlig viktig heller, og jeg bestemte meg for bare å gjøre det beste ut av det. Uten "sekundering" (og litt lite oppmerksom som jeg er) syntes jeg første kilometeren varte evig, før jeg fikk bekreftet ved 3 km at det heldigvis ikke kunne stemme, haha! Bakkene begynte nå å føles ikke så helgærne, og jeg holdt bare jevnt tempo, mens flere rundt meg "intervallet" seg forbi, for deretter å gå. Da jeg kom til sletta og så at jeg nærmet meg ballongen igjen følte jeg meg litt mer inspirert. Rakk likevel to slurker vann ved drikkestasjonen. Bortover Selteveien kom jeg sakte men sikkert nærmere ballongen, og da jeg kom til Pulsbakken var han jammen der og heiet. Det var ikke mange løpere mellom meg og ham de siste hundre meterne, så han slakket av og heiet oss opp, og det var jo ekstra hyggelig! :)

Var først litt overrasket over 1:07 i mål når jeg tross alt hadde klart å holde følge med ballongen, men kom så på at det var bruttotiden, og iPaden bekreftet 1:05:41. Faktisk var det bare 20 sekunder raskere enn i fjor, men ut fra treningen i det siste (og det faktum at det faktisk er min nest raskeste 10-kilometer) er jeg fornøyd med det. Dessuten var det en langt hyggeligere opplevelse med negativ splitt og litt mer overskudd mot slutten enn i fjor, hvor jeg hadde mye mer energi i starten og slet bortover Selteveien. 2 minutter raskere enn Sentrumsløpet i april er vel også godkjent...

Forhåpentligvis kommer jeg tilbake neste år, og tenk om jeg endelig kunne kommet under 1 time da... Tiden vil vise!

Berlin marathon 2015

Åh, som jeg gruet meg til Berlin!

Vi dro ned fredag morgen. Vi hadde booket flyturen på egenhånd, men vi så løpere allerede da vi ventet på Gardermoen, og flyet var fullt av løpere - mange av dem fra Springtime (som jeg hadde booket maratonbillett og hotellpakke gjennom). Jeg vet jo at jeg ikke ser ut som noen maratonløper, og ikke følte jeg meg som en heller, så jeg holdt lav profil... Ikke at jeg hadde noe spesielt å bidra med heller, siden dette skulle bli min første maraton... og jeg var slettes ikke sikker på at jeg skulle klare det, med det dårlige treningsgrunnlaget jeg tross alt hadde.

Vel framme i Berlin gikk resten av fredagen først og fremst med til messa på Tempelhof, der startnumrene skulle hentes. Jeg følte meg egentlig litt nedslått av å gå der... alle så skikkelig spreke ut, og jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn. Dessuten var det slitsomt mye mennesker der, så vi følte oss ikke særlig inspirert til shopping heller. På lørdag rakk jeg derimot litt av det... den bedre halvdelen dro på breakfast run, mens jeg i siste liten bestemte meg for å ikke dra. Fire løpeturer på en uke, hvorav den siste skulle bli 2 mil lenger enn min lengste tur noensinne så langt, ble kanskje i overkant ambisiøst i forhold til hvor mye jeg har løpt de siste ukene, så jeg prioriterte å hvile, som ble til shopping etter en rolig morgen på hotellet. Men begge dagene fikk vi også tid til cafébesøk i nydelig høstsol i Berlin, beinstrekk på hotellet, og rolige kvelder med middag og kino.

Mens Berlin gjorde seg klar til maratondagen utover lørdagen ble jeg bare mer og mer nervøs. Skikkelig sommerfugler i magen-nervøs, og jeg kjente det hele tiden selv om jeg ikke bevisst gikk og gruet meg. Jeg kunne bare ikke helt tro på at jeg faktisk skulle løpe i de gatene dagen etter, og jeg var fortsatt ikke overbevist om at jeg i det hele tatt skulle klare å komme i mål innenfor makstiden. Men det var aldri noe noe alternativ å ikke stille opp...

...Og så var dagen der! Klokka ringte kl. 6 søndag morgen, vi tuslet ned til frokost sammen med mange andre spente løpere, og gruppa fra "Holland runs" var allerede på vei ut da vi gikk opp på hotellrommet for å skifte. Vår buss gikk 7.30 fra utenfor hotellet, og på de få kilometrene bort til startområdet ble det tettere og tettere med løpere ute i gatene. Nervøsiteten fra dagen før var stort sett borte... nå var det bare blitt noe jeg skulle igjennom. Ute av bussen var det bare å følge flokken inn på området. Det var kaldt i lufta, men bedre der solstrålene fikk tak. Køene var lange overalt, og jeg og den bedre halvdelen skilte lag da vi skulle finne bagasjeinnleveringen. Hans var lett å finne, mens min var nesten umulig. Etter å ha spurt flere steder og løpt fram og tilbake fant jeg den endelig, helt nederst på området. Da begynte jeg å bli stressa, for det var ikke noe håp om å rekke å gå på do med de lange køene, så i fellesskap med noen nederlandske og tyske løpedamer fant vi oss en stein og tisset bak den. Så var det å finne startgruppe H, men det var ingen skilting til den fra der vi var, og vi fikk også forskjellig svar når vi spurte, men til slutt sa flertallet oppover, så vi gikk motstrøms av de andre startgruppene til vi endelig fant et skilt med H på. Fra der gikk jeg bare i kø, og stoppet når køen stanset opp... klar til start.

Startskuddet gikk ikke så lenge etter det, men ventetiden til jeg selv løp over startstreken kl. 9.40 var likevel ganske lang... men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg hørte på folk rundt meg, musikken, og bare ventet. Det ble litt kaldt å stå sånn rett opp og ned, men den amerikanske pappaen og sønnen foran meg holdt underholdningen i gang helt til vi begynte å flytte på oss. Jeg så noen danske damer som så ut som meg, og holdt meg bak dem når amerikanerne hoppet ut av køen for plutselig å tøye... og der holdt jeg meg den første kilometeren eller så. Mange skulle forbi, og jeg var fast bestemt på ikke å stresse, så jeg jogget bare rolig.

Så åpnet feltet seg mer, og jeg løp forbi de danske damene, Følte at alt gikk kjempegreit, men pulsen var for høy, og jeg forsøkte å si til meg selv at jeg måtte roe ned. Så på folk rundt meg, mange løp forbi meg fortsatt, men ingen grunn til å stresse. Jeg var veldig bestemt på å holde igjen i starten, fordi jeg visst at det ville bli hardt nok senere. Sola skinte, alt var fint, men jeg ventet litt på første drikkestasjon. Vi hadde ikke fått kjøpt vann kvelden før, og hadde delt en flaske på vei bort, men ventetiden var blitt litt lang etter det. Etter første drikkestasjon ved 5 kilometer og fram til ca. 12 km var løpingen en lek. Jeg bare koste meg, pulsen gikk ned, og alt kjentes bare fint ut. Et surt korps spilte "We are the champions" så jeg nesten fikk tårer i øynene. Jeg er jo korpsjente i mitt hjerte, og jeg var i gang med en maraton. Jeg kunne fortsatt ikke tro det! Jeg gikk ved drikkestasjonene... passet på å få i meg vann hver gang, og noen ganger litt te eller en bananbit. I lomma på løpeskjørtet har jeg GU chomps, to store poser, og en salttablett i tillegg til den jeg tok om morgenen. Begynner å spise en chomp nå og da etter en time, er redd for at energien skal ta slutt .

Fra omtrent 12 kilometer til halvmaraton er jeg litt overrasket selv over at det går så greit. Det tynnes i rekkene rundt meg, men nå har jeg ikke lenger følelsen av å bli forbiløpt hele tiden. En mann fra Japan eller Kina løper forbi meg gang på gang, men stopper for å strekke like mange ganger. Til slutt setter han seg ned. Mannen i hel kroppsdrakt som minner meg om Super-Mario løper ikke lenger forbi meg, men samuraien holder fortsatt stand. Jeg ser er par av de danske damene fra starten, men de to andre så jeg ikke resten av løpet. Jeg kjenner igjen løpere rundt meg som holder omtrent samme tempo som meg, og jeg kjenner at jeg burde ha hatt noe mer spesielt på meg. Vanligvis liker jeg å være anonym i sånne løp, og jeg foretrekker mørke farger, så jeg løp i favorittantrekket mitt ("den lille sorte" i form av løpeskjørt og t-skjorte) framfor den litt for trange hvite t-skjorta med norsk flagg på. Neste gang skal jeg gjøre noe med det. Folk heier, har med plakater, det er musikk mange steder... stemningen er flott, og løypa er flat. Jeg blir imponert over noen deltakere som knapt seg ut som de kan løpe, men som likevel har løpt maraton etter maraton, og over Jürgen, handbikeren som holdt omtrent samme fart som meg lenge...

Ved rundt 27-28 km har jeg min tyngste stund i løpet. Jeg kjenner nestenkrampene i beina, særlig det høyre, og må ta meg en lenger gåpause, allerede før jeg kommer til matstasjonen. Her drikker jeg både energidrikk, og tar en gel som deles ut, banan og egne chomper, samt salttabletten i lomma. Jeg tror at det er den som virker. Jeg går litt til, kjenner at beina knapt har lyst til å gå i gang igjen, men vet at jeg må... og etter en stund blir det lettere igjen. Jeg kjenner et tak i magen, og begynner å tvile på om matinntaket var lurt, men det blir ikke noe mer ut av det heller, heldigvis. Når jeg når 30 kilometer "vet" jeg at det kommer til å gå bra. Jeg kommer til å fullføre, og det attpåtil kanskje ikke så langt unna min forventede sluttid når jeg meldte meg på. 10-12 kilometer har plutselig blitt "bare" i hodet mitt. Mange rundt meg sliter mer nå, og flere og flere går lange strekk. Jeg må smile av powerwalkere som nesten går like fort som jeg jogger, men jeg holder beina i gang. Faktisk har jeg ikke noe annet alternativ... det er vondt å komme i gang etter drikkepausene, som jeg fortsatt holder hellige, og det er rett og slett mer komfortabelt for beina å jogge. Jeg er i mer kjente områder i Berlin nå, og føler derfor også at slutten nærmer seg. Like før vi svinger inn i Tauentzienstrasse, som jeg har gått fram og tilbake altfor mange ganger denne helgen (kjedelig område å bo i i Berlin!), ser jeg en tynn jente i matchende spreke løpeklær som bøyer seg framover og ser skikkelig dårlig ut, men det er en ambulansemotorsykkel bare meter unna, og jeg håper det går bra med henne. Massasjebordene midt i gata er stappfulle av maratonløpere med strekk, og mange stopper også langs løypa for å strekke. Jeg fortsetter.

Ved 40 kilometer er det bare 2 kilometer igjen. Nesten alle rundt meg går, eller går lange strekk før de jogger forbi, for deretter å gå igjen. Beina er vonde så jeg går noen skritt jeg også, men bestemmer meg raskt for at det ikke er noe alternativ... har jeg klart 40 kilometer, så skal jeg sannelig klare 42. Hopper over siste drikkestasjon, vet at jeg skal klare siste innspurt nå. Når Brandenburger Tor dukker opp rundt svingen kjenner jeg en kjempestor lettelse, som forsvinner over i lett irritasjon over at det fortsatt er noen hundre meter igjen til selve mållinjen, men folk heier og jubler, og jeg klarer det, selvfølgelig. Klokka lurer meg til at jeg faktisk klarte 5:30, men i virkeligheten var det 5:34. Jeg har ikke løpt korteste vei, hvem bryr seg vel... jeg har fullført en maraton, og det er det slettes ikke alle her i verden som har klart. Jeg er fornøyd. Litt forundret over den lave pulsen min store deler av turen... jeg hadde registrert det underveis, og til og med flyttet på pulsbåndet, men uten at det gjorde noen utslag. Den varierte, men gjennomsnittet for hele løpet var 109! Aller høyest var den rundt 10 km, men fra halvmaraton var den lav og svært sakte stigende... atter et tegn på at beina var langt mindre klare enn resten av kroppen?! Jeg vet ikke.

Beviset! :)

Jeg sender SMS til den bedre halvdelen om at jeg er i mål, og plutselig står han der og venter. Han var ikke sikker på at jeg skulle klare det han heller, men jammen gjorde jeg det likevel! Og da er det ikke så verst der i sola, selv om beina da er så stive at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette meg verken ned eller reise meg opp igjen... ;)

Skjørteløpet 2015

I går og i dag har jeg løpt Skjørteløpet V10k! :)

Skjørteløpet er Norges første virtuelle løp, og ble gjennomført ved at deltakerne skulle løpe, jogge eller gå 10 km sammenhengende når som helst i løpet av helgen 5.-7. juni. Løpet er for alle, og man kunne gjennomføre alene eller stille opp på et av fellesarrangementene som ble arrangert ved hjelp av frivillige flere steder rundt i landet. Logg fra løpet (med klokke, app eller lignende) sendes inn til arrangørene i etterkant - og her er det ikke premie til førstemann, men uttrekkspremier til de som fullførte, lastet opp bilder eller lignende, så alle har muligheten til å vinne.

Jeg var faktisk så heldig å vinne en uttrekkspremie bare for å ha meldt meg på! Fra favorittbutikken Løpeskjørt.no, som er initiativtaker til Skjørteløpet også!

Vet ikke hvorfor bildet legger seg opp ned, men får ikke gjort noe med det akkurat nå...

I går skulle jeg bare på en liten testtur med nye sko, 5 km var planen, men så føltes det så greit at jeg tok en runde til, og da var jeg på 9 km, så da måtte jeg selvfølgelig gjennomføre 10 til slutt! Løp en fin løype gjennom skogen de første 4 km, deretter en løype jeg startet "joggekarrieren" min med sommeren 2012, og så en runde rundt parken der jeg bor. Jeg synes det gikk ganske greit (må ha vært de nye skoene, haha), og jeg er også fornøyd med tiden 1:08:08, særlig når jeg løp på egenhånd. :)

På tur i skogen! Og etterhvert på veien...

Siden jeg hadde overtalt min søster til å stille opp, så var planen opprinnelig å løpe med henne. Vi vurderte også fellesstarten på Sognsvann på lørdag, men siden jeg hadde eksamensskrivedag alene hjemme den dagen ble det til at vi tok turen på søndag ettermiddag i stedet, før henting av barn hos barnevakten (mormor) for helga. Vi jogget derfor våre 3+ runder sammen med mange andre som ikke deltok i Skjørteløpet tidligere i ettermiddag. Jeg var med som moralsk støtte, og lot lillesøs bestemme farten (bare en gang eller to jeg spurte om vi ikke skulle ta en joggings igjen) - og i tillegg hadde jeg med saft og energibarer, og det ble både skravlings og joggings underveis. Det gikk riktig så bra for lillesøs som jogget sin andre 10 km noensinne, og perset med over 17 minutter fra den gangen hun fullførte 10 for Grete på Oslo maraton i 2012 (tror jeg). Min tid ble en passelig rolig 1:23:25 (måtte løpe 200 meter lenger enn lillesøs for å komme meg til 10 km), men det var helt perfekt i dag.

Sognsvann - uten alle folka i det fine været

Og jeg hadde løpeskjørt (selvsagt), men glemte visst å ta bilde av det! Uansett er vi klare for Skjørteløpet igjen neste år! :)

Göteborgsvarvet 2015

Så er halvmaratondebuten unnagjort. Og igjen er konklusjonen; Greit nok?! Eller antageligvis akkurat som forventet, verken mer eller mindre.

Helgen startet med avreise for hele familien på fredag rett etter jobb og barnehage, køkjøring og dårlig mat på veikro i Sverige før ankomst hos gode venner i Göteborg. Jeg var trøtt og sliten og kald etter en dårlig natt (takket være minstemann) og en stressende uke generelt, og det ble verken optimalt med avslapning, mat eller drikke kvelden før. Lørdag formiddag dro jeg bort til startnummerhenting på formiddagen sammen med min svenske venninne (som ikke skulle løpe selv). Det var perfekt timing, for vi kunne gå rett inn på expoen, og når vi kom ut igjen var køen blitt lang og folk strømmet på. Jeg handlet ikke noe selv, fast bestemt på at shopping (med ett unntak, som tiden ville vise) får vente til jeg har klart å gå ned noen av de kiloene som skal (MÅ) bort. Så dro vi tilbake og gikk en tur med ungene på en lekeplass i nærheten før jeg dro hjemom, skiftet, tok en brødskive og deretter tok bussen på ny bort til Slottsskogen. Jeg hadde ikke massevis av tid før min start kl. 15:19, men fikk levert fra meg bagasje, spist en energibar og gått på do - og så fant jeg plassen min bakerst i startgruppe 19.

Klar for løp - i løpeskjørt, selvsagt!

Utsikten fra pulje 19 like før start

Starten gikk sakte, noe jeg var forberedt på og heller ikke syntes gjorde noen ting. Jeg bare fulgte på i mengden, gikk når de foran gikk, og så løste det seg mer opp etterhvert. Var litt overrasket over at første vannstasjon var allerede etter rundt 2 km, men tok litt vann der - og på alle de andre vannstasjonene utenom de to siste, fordi jeg har lest et sted at det var lurt når man skulle fullføre et lenger løp, og fordi jeg i mange løp før har syntes det tar en hel evighet før vannet kommer når man virkelig trenger det. Som vanlig synes jeg de første kilometrene var hardest - jeg klarte ikke helt å overbevise meg om jeg virkelig skulle gjennomføre det jeg hadde startet på. Bakkene som ledet opp mot Älvsborgsbroen var litt lange og tunge, så jeg gikk - i likhet med mange andre, og det var er positiv opplevelse at det var folk rundt meg hele tiden, i alle fasonger og hastigheter - og ikke minst alle som sto rundt løypa og lagde liv med musikk og fest, som er en god nok grunn i seg selv til å starte halvmaratonkarrieren (?!) i Göteborg!

Etter Älvsborgsbroen gikk det bedre. Et par steder tenkte jeg at jeg kanskje måtte tisse litt, men det var ikke så ille at jeg egentlig vurderte det. Ved 10 km forsvant jeg forbi en rygg jeg hadde jeg vært i nærheten av lenge, og jeg tenkte at jeg heldigvis fortsatt var innenfor en distanse jeg visste at jeg kunne håndtere - jeg så ikke min følgesvenn igjen. Ved 13-14 km kjente jeg meg litt sliten, bro nummer to kom, og jeg - i likhet med så mange andre rundt meg - gikk opp mens jeg spiste noen "energiklumper". Men "pausen" hjalp, eller så kom jeg rett og slett over det tyngste, for vel nede på andre siden var det bare å fortsette og fortsette... 

Gjennom sentrum var det en del trange partier, og det var et par steder det rett og slett var nødvendig å gå noen skritt fordi det var trangt om plassen. Her begynte jeg å legge merke til at jeg hadde ganske så vondt i en tå. Jeg syntes fortsatt det var tungt i "bakkene", men utover det gikk det veldig greit å holde tempoet, og jeg syntes stort sett det var utrolig kort mellom hver vannstasjon! Etter Avenyn begynte jeg å se slutten, men jeg hadde likevel ikke så mye energi å sette inn i noen "sluttspurt". Jeg klarte derfor ikke å holde tempoet oppe til å klare under 2:30, som var mitt mål - det vil si at jeg hadde vel hatt håp om litt raskere tid enn det, men 2:30 var det jeg maksimalt håpet på, og så ble det 2:31:28. Jaja. Medaljen var fin, da, og det smakte med banan, kexchocklad og melk etter målgang, selv om jeg med en gang fikk litt vondt i magen også (men det gikk heldigvis fort over).

Fine medaljen!

Generelt vil jeg si at arrangementet var helt topp. Masse mennesker overalt, men det var likevel veldig proft, og alt fungerte veldig bra. Været var skyet med litt sol og en del vind, og antrekket var løpeskjørt og t-skjorte. Jeg pleier alltid å bli litt for varm, men denne gangen var det om ikke akkurat kaldt, så i alle fall i kaldeste laget innimellom. Det var likevel bedre enn å løpe med for mye klær, som jeg så en del andre gjøre...

Det mest positive er kanskje at jeg klarer å løpe (jogge, hvis vi skal være ærlige) 21,1 km i ganske så jevnt tempo. Om jeg klarer å øke distansen, så er det ok som utgangspunkt for Berlin marathon (bortsett fra at det er DOBBELT så langt, da). Men den manglende farten og energien er et problem jeg må jobbe litt mer målrettet med, er jeg redd... og jeg må jo innrømme at jeg litt over halvveis i løpet forsto hvordan det lå an for denne gangen, og jeg begynte å planlegge for neste år snarere enn å bare fokusere på det løpet jeg faktisk skulle fullføre, haha.

Beina var ganske fine etterpå, bare litt stiv på forsiden av lårene, og jeg merket det mest når jeg skulle reise meg opp etter at jeg hadde sittet en stund. Jeg tenker at jeg burde blitt mer sliten av et halvmaraton, for også i de to dagene som har gått etter løpet har det kjentes helt greit ut (men en dag på Liseberg og en dag med orging og bursdagsfeiring har uansett ikke gitt tid til noe trening). Samtidig vet jeg at jeg ikke følte jeg hadde så mye mer å gi underveis. Er det kroppen eller hodet eller beina som taler da, mon tro?! Jeg vet ikke... men det er mye som taler for at det blir Göteborgsvarvet igjen om ett år i alle fall...

PS. Tåa har vært skikkelig vond siden, og det er den den tåa med den halve neglen jeg mistet (i tillegg til en hel) etter at tærne ble blå på trening for noen måneder siden. Jeg har altså ingen sko som kan brukes i maraton i september, så jeg må på skoshopping igjen snart!

Sentrumsløpet 2015

Sentrumsløp nummer 3 er gjennomført. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal konkludere med... greit nok!? For faktum er jo selvfølgelig at selv om jeg ikke hadde helt troa i dag, så hadde jeg selvfølgelig fortsatt et håp om at det skulle gå bra, og derfor er jeg også litt skuffa. Tror jeg.

Været tidligere på dagen var ikke særlig oppløftende, og selv om det hadde sluttet å regne var det bare 5,8 grader da vi dro hjemmefra, og det langermete antrekket hadde blitt oppgradert med langt tights under. Vel nede i byen rakk jeg et dobesøk på den bedre halvdelens jobb (han skulle også løpe i år, selvsagt i en pulje langt foran meg), før jeg dro til bagasjeoppbevaring, som gikk veldig greit til tross for litt kø for å komme inn. Men det var altfor surt og kaldt å henge ute i gata i tre kvarter, og det var heller ikke aktuelt å jogge rundt så lenge, så jeg fant meg et varmt hjørne med utsikt over Karl Johan inne på Deli de Luca, og hang der en god stund. Fant så ut at et dobesøk til var veldig lurt, og køen der inne gikk så treigt så treigt, så det var nesten så jeg følte jeg ikke rakk løpet. Men det var perfekt timing - pulje 9 gikk forbi akkurat når jeg kom ut, så jeg smatt på plass bakerst i pulja, og rakk ikke å være mer nervøs før start!

Utsikt over Karl Johan fra pulje 9

Det beste med gjennomføringen denne gangen var at det liksom bare gikk. Slottsbakken gikk fint i jogg hele veien, videre gikk det fint... jeg løp et løp med pulsklokke for første gang, men gjorde ikke annet enn å sjekke den ved hver kilometer og konstaterte underveis at det iallefall gikk bedre enn i fjor. Oppover Frogner fant jeg en oransje t-skjorte som løp i et tempo som passet meg, og jeg hang etter henne ganske lenge. I enden av Frognerparken gikk jeg noen skritt opp bakken... halsen var full av slim, og jeg måtte både hoste og spytte det ut. Så var det bare å fortsette. 4 km og 5 km var greit nok, ny harkerunde etter like entusiastisk heiing fra Ingrid Kristiansen i Bygdøy Allé som i fjor (takk!), og veien var igjen litt lang til vannstasjonen rundt 6 km. Denne gangen stoppet jeg og drakk ordentlig, halsen trengte det!

Ved 7 km tenkte jeg at det egentlig ikke var så langt igjen, og følelsen av at jeg har blitt litt vant med lengre distanser er i hvert fall positiv. Samtidig var det liksom ingen futt i dag, det føltes litt tungt, og jeg fikk aldri noen annen følelse enn at det gikk, liksom. Jeg tror jeg løp forbi oransje t-skjorte rundt her, og fulgte egentlig bare meg selv. Ved 9 km var det i hvert fall ikke langt igjen, men ble litt satt ut av at jeg ikke helt husket løypa. Ny host og hark i gata opp mot Karl Johan, og så var det siste innspurt. Opp Karl Johan var ikke så morsomt, og jeg liker ikke den fine buen som ikke er mål - men hadde uansett nok energi til en sluttspurt fra Egertorget.

Vel i mål var jeg litt skuffet over sluttiden. Etter pulsklokka trodde jeg at jeg var minst 1 minutt bedre enn det jeg var, og da hadde jeg vært i nærheten av tiden min på Hytteplanmila i høst, noe jeg hadde vært sånn passe fornøyd med. Fikk drikke, banan, medalje, og tok en ukomfortabel selfie (jeg har virkelig ikke lært kunsten ennå, og egentlig vil jeg være veldig anonym i sånne situasjoner). Hentet bag, og kjøpte jeg meg kaffe og bolle på Deli de Luca før jeg tok trikken hjem.

For øvrig var jeg mye mer fornøyd med været denne gangen. Litt kaldt, men mye bedre enn sol, støv i halsen og følelsen av å være altfor varm hele tiden, som i fjor.

Og tiden?! 1:07:43. Men pulsklokka sa 1:06:11 på 10 km, og det er stor forskjell det... ;)

Hytteplanmila 2014

Galskap, tenkte jeg da jeg gikk ut av bilen på et jorde i Hole tidligere i dag. Tåke, regn, og 4 grader?! Jeg hadde ikke helt troa i dag, og været gjorde det liksom ikke bedre... men jeg hadde jo kjørt 50 minutter for å komme dit, så løp ble det!

For kaldt for løpeskjørt, dessverre...

Hytteplanmila var et nytt arrangement for min del, men det var veldig bra. Litt folksomt inne i hallen innimellom, kanskje... men med det været var det jo ikke rart at folk ikke ville være ute. Startnummerutdeling med t-skjorter og sokker, servering og dofasiliteter fungerte helt fint for min del, selv om jeg var glad for at jeg ikke var ute helt i siste liten denne gangen.

Fortsatt masse folk, 20 minutter før start...

Nytt for meg var også fartholdere for oss "treiginger"! Jeg plasserte meg i nærheten av 65-minuttersballongen, og der holdt jeg meg heldigvis det meste av løpet. Jeg hadde en forventning om bedring av tiden fra forrige løp (1:10:15), og kun et håp om å være i nærheten av min beste tid (1:04:09), men tenkte at det jo er lov å prøve seg! :)

Venter på start!

Der framme!

Og jeg prøvde meg faktisk! Uten pulsklokke og stemme på Endomondoen var det også denne ballongen jeg løp etter hele løpet. Starten gikk fint, og rundt 2 km løp jeg forbi siden jeg syntes jeg måtte sakke av for å ligge etter, men så kom min sedvanlige tunge periode rundt 3 km, og da fikk ballongen løpe forbi meg igjen. Derfra holdt jeg jevnt tempo og fulgte etter uten større problemer. Forsøkte å ha fokus på å se framover, og bare la beina gå. Et par ganger underveis lurte jeg litt på om jeg ville løpt fortere om jeg ikke hadde fulgt fartsholderen, men samtidig visste jeg at formen ikke er så bra nå, og at 65 minutter ville vært veldig bra for meg. Energien var ikke så stor underveis at jeg følte jeg hadde kapasitet til å ligge noe lenger framme enn jeg gjorde heller. Gikk to skritt i løpet av hele runden... for å få to små slurker vann ved drikkestasjonen etter 5 km (for ballongen løp videre uten å stoppe, så da kunne ikke jeg heller!). Først rundt 8 km måtte jeg slippe ballongen litt... da begynte det etterhvert å regne skikkelig, og ballongen forsvant for flere løpere i den perioden. Den siste kilometeren føltes lang bare fordi jeg begynte å tenke på den bakken som kom helt til slutt. Den som så ut som en liten "fisebakke" da vi kom (og den var også langt unna de bakkene jeg løper rett utenfor min egen dør...), men det er jo en grunn til at jeg foretrekker å begynne med bakker og ikke avslutte med dem - etter 10 våte kilometer!

Men så var det plutselig gjort! Da jeg så klokka ved målgang kjente jeg meg litt skuffet over at tiden kanskje var over 1:07, siden jeg følte at jeg ikke lå så langt unna 65 min, men rett etter målgang kunne man sjekke den offisielle tiden på iPadene som var satt opp, og den viste 1:06:02. Nesten 2 minutter unna min bestetid, men samtidig var det jo ikke realistisk at jeg skulle slå den, så egentlig kjente jeg meg ganske fornøyd... selv om jeg aldri klarte å få noen annen følelse underveis enn "helt greit".

Fullført!

Neste år håper jeg bestetiden står for fall! En plan må legges ganske snart! :)

Askerspurten 2014

Egentlig var det snuppa på 5 år som var grunnen til at jeg ble påmeldt dette løpet. Hun ville løpe et barneløp, og dette var det som passet best i høst i forhold til datoen... og siden det var løp for voksne samtidig, meldte jeg meg like gjerne på selv også.

Klar for å løpe- i løpeskjørt!

Da uka begynte, hadde jeg aldri trodd at deltakelsen skulle gå som planlagt. Først fikk minstemann omgangssyke, og kvelden før løpet satte snuppa i gang også. På grunn av hjemme med syke barn, hadde jeg selv løpt intervaller kvelden i forveien fordi jeg bare måtte få det inn i løpet av uka, og selv om mine intervaller kanskje ikke er så harde, sånn objektivt sett, er de harde nok for meg. Da snuppa, etter 4 timers soving, likevel insisterte på at vi skulle dra, så ble det sånn.

Askerspurten er et lite løp, og en sånn lokal greie som jeg sikkert bare har fått med meg fordi jeg opprinnelig er fra Asker. Jeg innbilte meg at jeg ikke kom til å trives så godt i et sånt løp. Jeg liker best å gjemme meg i store folkemengder, og jeg er glad for å slippe og møte kjentfolk... men det var velsignet få av dem blant de rundt 200 voksne deltok på 5 eller 10 kilometer. I tillegg var det 140 barn som løp barneløpet rundt sentrum. Snuppa stilte i gruppe 6-12 år, selv om hun bare er 5, for å få lov til å løpe sammen med kusina si. Hun var ikke helt sitt vanlige energiske jeg, men gjennomførte likevel fin-fint!

Opplegget var helt greit, og fungerte når det ikke var flere startende enn det var, selv om køen for å hente startnummer til 5-kilometeren var litt lang. Før start for de voksne var det oppvarming med instruktør fra Asker treningssenter, og så var det bare å stille seg opp og vente på nedtellingen. Det var ikke tidtakingschips, så starten var felles, og sluttidene ble notert når vi kom i mål. Løypa hadde jeg så vidt sett på forhånd, og gjorde heller ikke mer research på det enn å konstatere at her har jeg mange (ikke så gode) minner fra gymtimer både på barne- og ungdomsskolen - og mange andre minner også! :) Men jeg har ikke løpt her i voksen alder. Løypa var merket, og helt uproblematisk å følge for en som er litt kjent, i hvert fall.  I kryss der det var mulig å ta feil, sto det løypevakter og pekte deg videre.

Starten gikk oppover, og jeg er jo ikke så glad i bakker... men jeg klarte å holde et jevnt tempo, selv om jeg ikke er rask, og gikk ikke en eneste gang. Videre bortover min gamle skolevei gikk det helt greit, selv om det mye av veien er slakt oppover. Det var ikke kilometerskilt underveis, og siden Endomondoen min for lengst har sluttet å snakke, savnet jeg litt begrep om hvordan jeg lå an, men jeg hadde jo en viss formening om jeg hadde løpt 2 eller 4 kilometer, i hvert fall.

Når jeg kom over Skaugumsjordene ble jeg neste litt glad. Det var så fint med sol over høstlige jorder! Selv om gymtimene i de samme bakkene var et helvete! ;) Jeg måtte til og med stoppe og ta et bilde... :)

Her føles det som hjemme :)

Når jeg kom til Vøyenveien, følte jeg at det fløt litt bedre. Da visste jeg at resten av veien ville gå greit. Jeg løp stort sett alene, men tok igjen en liten gruppe nedover Kattugledalen, og løp forbi noen av dem også (selv om en av dem klarte å finne mer energi enn meg til en liten innspurt)! I målområdet var det litt folk, og stands som hadde smaksprøver, så det ble en liten pizzabit etter målgang. Det var derimot ikke vann der (det savnet jeg), og jeg hadde ingen penger med meg, så jeg tuslet hjem til mamma og pappa framfor å vente i målområdet på av lillesøster fullførte.

Den offisielle sluttiden vet jeg enda ikke, men ut fra Endomondo ble den rundt 33 minutter på min 5-kilometer. Med bakkete løype og intervaller i beina er jeg sånn passe fornøyd med det, selv om jeg skulle ønske det hadde vært enda litt nærmere 30-tallet. Og siden jeg natta etter våknet med omgangssyke, vil jeg si at det var greit gjennomført for denne gang.

Løypekartet

P.S. Offisiell tid ble 33:13.

KK-mila 2014

Tja, hva skal man si?! KK-mila er gjennomført, og det er vel nesten det...

For å begynne med det positive: Det var varmt, men skyet. Ingen stekende sol. Løpeskjørtet (som riktignok føltes i overkant kort da jeg labbet bort gata fra Brugata trikkeholdeplass fordi jeg var sent ute og uheldig med trikkeavgangene, og derfor gikk for å i det hele tatt rekke løpet) var perfekt i forhold til temperaturen. Noen ropte også "kult skjørt" underveis. Det er jo kult! Og det føltes ikke like ille som da jeg løp Oslo maraton for ett års tid siden (selv om tiden ikke tyder på det).

Men, altså; Jeg kom nesten for sent (ankom Bislet stadion 14:58, 2 minutter før den annonserte fellesstarten), og vet altså fint lite om hvordan arrangementet var i de tre timene det holdt på før start. Dette er nok uansett et utmerket venninneløp, så jeg hadde sikkert ikke vært der så lenge før uansett, selv om jeg kunne tenkt meg litt bedre tid enn det jeg fikk, da. Det var puljestart i 5 puljer, og ny pulje startet når forrige pulje var nede i svingen. Jeg befant meg midt i mølja i siste pulje, og fikk kanskje føle litt hvordan gode løpere kan ha det i starten av sånne løp. Det gikk ikke fort (og når jeg sier det, betyr det virkelig ikke fort) og jeg måtte løpe i sikksakk for å i det hele tatt få løpe ut av stadion.

De første kilometrene føltes helt greie. Løp jevnt, og forbi mange andre, til og med. Men da bakkene begynte for alvor rett etter Myrens verksted, ble det verre. Jeg hater den bakken, og det tror jeg en del andre gjorde også. Mange gikk, mens de raskeste møtte oss motsatt vei på den smale gangveien. Det var rett og slett ikke mulighet til å komme forbi mange steder, og jeg måtte pent "dasse" videre i tempoet til de rett foran meg. Ikke at jeg er så rask jeg heller, men uansett... Treschows gate og Sandakerveien var akkurat så hat som forventet, men endelig snudde vi nedover igjen, og jeg følte meg på tryggere grunn, til tross for at vi det meste av tiden løp en annen rute enn den jeg løper til jobben. Faktisk tror jeg Endomondo har registrert raskeste tid noen sinne på 3 km akkurat der, så det stemmer vel overens med følelsen. Vannet kom endelig ved 6 km, forresten, og igjen ved 8 km. De kunne vel med fordel vært litt bedre fordelt. Heldigvis sto det en brannbil ved Nordpolen og sprutet vann... det var deilig!

Mellom 8 og 9 km kom det først en liten kneik som jeg ikke orket å jogge opp, og deretter Colletts gate. Og der jogget jeg hele veien opp, i motsetning til de fleste rundt meg, selv om det ikke gikk fort. Den bakken har jeg øvd på noen ganger nå, så noe annet var ikke aktuelt en gang! Så gjensto bare den siste kilometeren ned til Bislet stadion, og jeg prøvde å gi på det jeg kunne, men det er liksom ingen futt der. Ingen energi. Ikke noe overskudd. Det er vel det som er problemet mitt. Jeg klarer å løpe rimelig jevnt, og finner et komforttempo som passer meg, men det blir liksom ikke noe mer ut av det. 

Det betyr vel at det er på tide med mer intervall, og flere litt hardere økter framover?!

Men jeg kom i mål, og kjente jeg ble skuffa over tiden. Den var noen sekunder dårligere enn Oslo maraton i fjor (riktignok i en flatere løype), men jeg har jo trent mye mer denne sommeren, og hadde håpet på litt bedre uttelling. 

Det hører forresten med til historien at jeg løp uten å vite tiden min underveis. Mobilen var godt pakket ned i et flipbelt under løpeskjørtet, siden den gamle mobilholderen min er for liten til ny telefon, og gir heller ikke sekunderingene høyt underveis lenger... 

Vel i mål fikk vi en flaske veldig varmt vann, og fikk deretter stå i kø for å komme inn for å hente goodiebag (vareprøver) og et glass champagne. Greit nok. Ute hang folk i flokker, og for ensomme ulver som meg var det greit å strekke litt på legger og lår mens champagnen ble fortært, før jeg tok trikken hjem. 

Og sluttiden?! 1:10:36. Jaja...

Sentrumsløpet 2014

Sentrumsløpet i går ble faktisk like fælt som forventet... eller egentlig nesten enda verre!

Advarslene om varmen hadde jeg fått med meg på forhånd, og jeg syntes jeg forberedte meg så fornuftig som jeg kunne, men det er ikke til å komme bort fra at jeg ikke liker så godt å løpe i stekende sol. Jeg fikk forresten testet mitt nyinnkjøpte capri-løpeskjørt også (veldig fornøyd), men jeg stilte ikke i Sentrumsløp-t-skjorta... den var en anelse for selvlysende oransje for denne jenta, som liker mørke farger best (enn så lenge, selv om jeg vanskelig kan se for meg at jeg noen gang kommer til å like selvlysende oransje).

Jeg visste jo også at jeg ikke hadde trent så godt til dette løpet... det var sånn det måtte bli denne gangen. Jeg hadde problemer med å komme ordentlig i gang med løpingen i hele høst og vinter, og 6 ukers rekonvalesens etter operasjon 18. februar innebar at det kun er de siste ukene jeg har fått løpt noenlunde regelmessig. Jeg hadde likevel et håp om samme tid som i 10 for Grete i høst, og meldte meg på med 70-71 minutter i sluttid... litt vel optimistisk, skulle det vise seg.

Startet i 8. og siste pulje denne gangen også, så vi stilte opp helt nede ved Stortorvet. Fulgte bare strømmen, og holdt meg etterhvert til venstre, i håp om å se den bedre halvdelen og minstemann blant tilskuerne, og det gjorde jeg rett etter start... Slottsbakken var pyton som sist. Og støvete. Forsøkte å jogge rolig oppover, men mot toppen måtte jeg gå litt. Munnen var allerede tørr og ubehagelig. Etter 2 km syntes jeg det gikk greiere igjen, men så ble jeg litt sur når jeg så at jeg måtte innom en ekstra bakke i Frognerparken som vi ikke løp i fjor. Det var fullt av folk og luktet pølser og engangsgrill, og jeg lurte litt på hva jeg egentlig gjorde der, joggende forbi. Eller, gående i nevnte bakke, da... for etterhvert ble dette løpet det jeg har gått mest av alle så langt i "karrieren". Alle oppoverbakker var lange, varme og uutholdelige, og jeg tok følgene av det ved å gå når jeg følte for det.

Bygdøy Allé var laaaang... kom aldri den etterlengtede drikkestasjonen?! Men Ingrid Kristiansen var veldig entusiastisk på sidelinjen akkurat der, så jeg bestemte meg for at jeg skulle løpe til drikkestasjonen, uansett! Munnen var som papir, og det var ganske ubehagelig. To glass vann hjalp litt, men det var varmt på Solli plass også. I Vika møtte jeg den bedre halvdelen og minstemann igjen, og varm Imsdal smakte helt nydelig! :) Så kom jeg igjen til den dumme bakken forbi Stortinget, som jeg gikk opp, og konkluderte med at jeg ikke evnet å presse meg sånn som den som hadde spydd på toppen der sikkert hadde gjort.

Rundt Akershusstranda gikk det greit, endelig følte jeg at det ikke var langt igjen, og at jeg skulle holde ut, selv om jeg ble litt nedbrutt av Endomondo, som proklamerte en tid på 9 km som var dårligere enn sluttiden min i fjor. Til tross for et betydelig treigere tempo, var det vel nesten flere rundt meg i løypa denne gangen enn sist, stort sett hele veien. Kanskje det ikke bare var meg som slet litt med varmen?! Gikk noen skritt i Kirkegata igjen, for det var uaktuelt å gå på Karl Johan... og veien til mål føltes i det minste kortere i år enn den gjorde i fjor.

Sluttiden ble 1:14:20. Ikke noe å rope hurra for, men i går var det viktigste å gjennomføre! :)

Arrangementet var forresten ganske bra. Det gikk veldig ryddig og radig for seg både på startnummerutdelingen (jeg var der fredag ettermiddag) og i bagasjeoppbevaringen, til tross for mye folk og litt kø. Og Oslo viste seg fra sin flotteste side, med sol og fin atmosfære hele tiden, selv om jeg lengtet litt etter gråvær underveis! ;) Eller i det minste en drikkestasjon litt før nesten 6 km uti løpet...

Oslo maraton 2013 (10 for Grete)

På lørdag var det tid for 10 for Grete igjen. Ett år etter min løpsdebut hadde jeg egentlig ikke de store forventningene... jeg som trente sååå bra fram til Sentrumsløpet (til meg å være, da) har hatt en lang og slapp sommer. Luftveisinfeksjon i hele mai satte en stopper for den gode trenden, og så kom juni med travle dager, juli med ferie, og i august var det bare hardt å komme i gang igjen. Oppladningen har altså vært så som så... og det ble gjennomføringen også!

Startet i pulje 5 med planlagt tid 70-71 minutter. Starten gikk greit... synes jeg tok det passe rolig, men det gikk fortere enn jeg trodde (men siden jeg alltid starter med å løpe opp en bakke hjemme, er ikke det så rart, siden det var flatt her og mange mennesker rundt meg). Bortover mot Bjørvika stekte sola og det var litt varmere enn jeg likte, men det gikk da sånn passe jevnt og greit, selv opp bakken der trafikkmaskinen ikke lenger er. På Grønland snek jeg meg til en kos fra min håpefulle, som ropte "mamma, løp da!" til meg, så det var bare å fortsette. Passering 5 km greit, men nå veldig klar for noe å drikke! Drikkestasjonen kom ikke lenge etter, heldigvis! Deretter var det egentlig ganske tungt. Beina var tunge etter panikktrening kvelden før, overkroppen støl (antageligvis etter å ha bært på minstemann litt mer enn vanlig tidligere på dagen), og det var for varmt. Lykken var stor da det kom en drikkestasjon til, med drikke igjen til oss! Men så nærmet Karl Johan seg, og det var slitsomt og gikk oppover igjen. Ned Karl Johan tenkte jeg, akkurat som i fjor, at jeg snart var framme, men den siste kilometeren forbi Stortinget og i sløyfe ned i Rådhusplassen igjen er jeg rett og slett ikke mentalt forberedt på. Var ikke mye ekstra å gi på slutten, og bakken opp Stortinget gikk jeg, akkurat som i fjor. Men jeg kom da til mål, godt heiet på av mine håpefulle på oppløpssiden, og det var jammen godt å bli ferdig!

Og en ting var i det minste planlagt helt perfekt: Med en sluttid på 1:10:15 kunne jeg ikke ha timet det bedre i forhold til påmeldigen, i hvert fall! :P Selv om det var 6 minutter dårligere enn Sentrumsløpet, og langt unna målet om 1 time som jeg satte meg ved nyttårstider.

Sentrumsløpet 2013

Så har jeg hatt min debut i Sentrumsløpet, og gjennomført mitt andre løp noensinne! Og det gikk greit! :)

Start i pulje 8, og en stor gruppe grønnkledde deltakere med planer om å gå gjorde at jeg kom litt lenger fram i pulja enn jeg kanskje hadde tenkt. Det ble full fart ut, litt revet med av folk rundt meg, og en tung tur opp den fryktede Slottsbakken. Akkurat så pyton som jeg hadde fryktet! Men etter en litt for tøff start roet jeg ned, ved 2 km syntes jeg det begynte å gå litt bedre, og snart hadde jeg funnet min egen rytme og løp videre uten så mye tanke på de rundt - vel. jeg konstaterte at det var hyggelig å løpe med folk rundt meg, da! Da jeg løp 10 for Grete på Oslo maraton i høst var jeg en del treigere, og det var merkbart på antall folk rundt meg i løypa, for å si det sånn!

Ved 4 km tenkte jeg at dette gikk greit! Bare 1,5 "ganger" igjen! De små bakkene som kom gikk også greit. Rundt vannstasjon etter 5 km kjente jeg litt vondt i magen, men ingen krise. Plutselig var jeg i sentrum, og husket tilbake til den grusomme bakken opp forbi Stortinget sist. Mange rundt meg gikk, men jeg løp fortsatt  og følte virkelig på fremgangen jeg har hatt siden sist jeg løp der. Rundt Akershusstranda var det varmt i solskinnet, jeg måtte ta et par gåskritt rundt svingen, men var fort i gang igjen (hadde også noen gåskritt på toppen av Slottsbakken og da jeg drakk vann, men det var ikke mange skrittene unna å løpe hele veien). Ved 9 km tenkte jeg innspurt, og spurta virkelig opp Karl Johan (og angret bittelitt når jeg så hvor langt det var til mål da jeg var på Egertorget, for det var litt lenger enn hodet mitt var innstilt på). Andpusten og sliten klarte jeg beste kilometertid på siste kilometer med 5:54 (dårligste var 6:47 mellom 1 og 2 km), og endelig var jeg i mål!

Sluttiden ble 1:04:09. Målet mitt var 1:05:00, så da klarte jeg i hvert fall det! :)

Deretter feiret jeg med kaffe og smågodt, etter at jeg hadde stått i kø for å i det hele tatt komme meg ut av målområdet - det var fullt kaos med masse folk i målområdet og generelt masse folk i byen i det fine været. Jeg hadde vondt i magen som bare fy, men det gikk bra helt til jeg kom hjem, heldigvis!

Oslo maraton 2012 (10 for Grete)

2012 var året da jeg endelig bestemte meg for å gjøre noe med vekt og livsstil.

Avgjørelsen ble tatt 10. april, selv om innsatsen først startet på ordentlig i juli. 8. juli, for å være nøyaktig! Da var 3,5 ukes rekonvalesens etter en liten operasjon over, og jeg tok fram joggeskoene. Enormt mange løpeturer ble det ikke før 10 for Grete ble gjennomført på Oslo maraton den 22. september (tung kropp og lite trening de siste 4 årene ga meg vondt i kneet etter noen uker med joggeturer, så den siste måneden før løp jeg nesten ikke i det hele tatt), men distansen ble gjennomført, stort sett joggende (med et par pauser) de 9 første kilometerene, i hvert fall.

1:16:42 ble tiden i mitt aller første organiserte løp. Bedre enn jeg kunne ha forventet med den mengden trening jeg hadde lagt ned på forhånd, og det gikk greiere enn jeg var redd for, så jeg er fornøyd, tross alt.