Denne gangen meldte den bedre halvdelen seg på i siste liten også, og det medførte litt stress om morgenen. Jeg hadde nemlig ikke like dårlig tid som ham, og med litt usikkerhet rundt dagens antrekk ble det til at jeg glemte både klokke og pulsbelte, og det oppdaget jeg rundt Sollihøgda et sted. Jaja, ingen krise tenkte jeg, og fant ut hvordan jeg skulle registrere økta rett på Strava (for første gang)... men morsomt nok betyr det også at Hytteplanmila også i år ble løpt uten noen særlig formening om verken tid, fart eller puls underveis (og det var årets første tur uten klokke og andre uten pulsbelte for min del).
Denne lørdagen var det nydelig høstvær, salgsstandene var utenfor hallen, og det var langt mindre trengsel inne i år. Bollene og solbærtoddyen var like god som sist, startnummerutdelingen gikk knirkefritt, og jeg rakk å lure mer på dagens antrekk... det var litt kaldere enn jeg hadde tenkt, og mengden av svarte lange løpetights gjorde meg litt usikker. Det var telefonen som avgjorde saken... jeg måtte jo løpe med den, og jeg hadde ikke med noe løpebelte (eller lomme på tightsen i bagen), så da ble det løpeskjørt likevel.
Heller ikke denne gangen hadde jeg helt troa på forhånd. Jeg har egentlig løpt lite siden i sommer, og det har generelt blitt mange rolige turer på grunn av maratonplanene, så jeg stilte ikke med andre planer enn å forsøke og holde følge med 65 minuttersballongen (i år igjen).
Starten gikk greit, og jeg tenkte ganske snart at jeg ikke kom til å kunne holde følge med den ballongen. Og samma det... bedre lykke neste år! ;) Da jeg løp forbi løperen som lå nede og deretter ble møtt av røde kors-bilen, to ambulanser i utrykning, legevaktbil og til slutt så ambulansehelikopteret var det jammen ikke særlig viktig heller, og jeg bestemte meg for bare å gjøre det beste ut av det. Uten "sekundering" (og litt lite oppmerksom som jeg er) syntes jeg første kilometeren varte evig, før jeg fikk bekreftet ved 3 km at det heldigvis ikke kunne stemme, haha! Bakkene begynte nå å føles ikke så helgærne, og jeg holdt bare jevnt tempo, mens flere rundt meg "intervallet" seg forbi, for deretter å gå. Da jeg kom til sletta og så at jeg nærmet meg ballongen igjen følte jeg meg litt mer inspirert. Rakk likevel to slurker vann ved drikkestasjonen. Bortover Selteveien kom jeg sakte men sikkert nærmere ballongen, og da jeg kom til Pulsbakken var han jammen der og heiet. Det var ikke mange løpere mellom meg og ham de siste hundre meterne, så han slakket av og heiet oss opp, og det var jo ekstra hyggelig! :)
Var først litt overrasket over 1:07 i mål når jeg tross alt hadde klart å holde følge med ballongen, men kom så på at det var bruttotiden, og iPaden bekreftet 1:05:41. Faktisk var det bare 20 sekunder raskere enn i fjor, men ut fra treningen i det siste (og det faktum at det faktisk er min nest raskeste 10-kilometer) er jeg fornøyd med det. Dessuten var det en langt hyggeligere opplevelse med negativ splitt og litt mer overskudd mot slutten enn i fjor, hvor jeg hadde mye mer energi i starten og slet bortover Selteveien. 2 minutter raskere enn Sentrumsløpet i april er vel også godkjent...
Forhåpentligvis kommer jeg tilbake neste år, og tenk om jeg endelig kunne kommet under 1 time da... Tiden vil vise!
