Göteborgsvarvet 2015

Så er halvmaratondebuten unnagjort. Og igjen er konklusjonen; Greit nok?! Eller antageligvis akkurat som forventet, verken mer eller mindre.

Helgen startet med avreise for hele familien på fredag rett etter jobb og barnehage, køkjøring og dårlig mat på veikro i Sverige før ankomst hos gode venner i Göteborg. Jeg var trøtt og sliten og kald etter en dårlig natt (takket være minstemann) og en stressende uke generelt, og det ble verken optimalt med avslapning, mat eller drikke kvelden før. Lørdag formiddag dro jeg bort til startnummerhenting på formiddagen sammen med min svenske venninne (som ikke skulle løpe selv). Det var perfekt timing, for vi kunne gå rett inn på expoen, og når vi kom ut igjen var køen blitt lang og folk strømmet på. Jeg handlet ikke noe selv, fast bestemt på at shopping (med ett unntak, som tiden ville vise) får vente til jeg har klart å gå ned noen av de kiloene som skal (MÅ) bort. Så dro vi tilbake og gikk en tur med ungene på en lekeplass i nærheten før jeg dro hjemom, skiftet, tok en brødskive og deretter tok bussen på ny bort til Slottsskogen. Jeg hadde ikke massevis av tid før min start kl. 15:19, men fikk levert fra meg bagasje, spist en energibar og gått på do - og så fant jeg plassen min bakerst i startgruppe 19.

Klar for løp - i løpeskjørt, selvsagt!

Utsikten fra pulje 19 like før start

Starten gikk sakte, noe jeg var forberedt på og heller ikke syntes gjorde noen ting. Jeg bare fulgte på i mengden, gikk når de foran gikk, og så løste det seg mer opp etterhvert. Var litt overrasket over at første vannstasjon var allerede etter rundt 2 km, men tok litt vann der - og på alle de andre vannstasjonene utenom de to siste, fordi jeg har lest et sted at det var lurt når man skulle fullføre et lenger løp, og fordi jeg i mange løp før har syntes det tar en hel evighet før vannet kommer når man virkelig trenger det. Som vanlig synes jeg de første kilometrene var hardest - jeg klarte ikke helt å overbevise meg om jeg virkelig skulle gjennomføre det jeg hadde startet på. Bakkene som ledet opp mot Älvsborgsbroen var litt lange og tunge, så jeg gikk - i likhet med mange andre, og det var er positiv opplevelse at det var folk rundt meg hele tiden, i alle fasonger og hastigheter - og ikke minst alle som sto rundt løypa og lagde liv med musikk og fest, som er en god nok grunn i seg selv til å starte halvmaratonkarrieren (?!) i Göteborg!

Etter Älvsborgsbroen gikk det bedre. Et par steder tenkte jeg at jeg kanskje måtte tisse litt, men det var ikke så ille at jeg egentlig vurderte det. Ved 10 km forsvant jeg forbi en rygg jeg hadde jeg vært i nærheten av lenge, og jeg tenkte at jeg heldigvis fortsatt var innenfor en distanse jeg visste at jeg kunne håndtere - jeg så ikke min følgesvenn igjen. Ved 13-14 km kjente jeg meg litt sliten, bro nummer to kom, og jeg - i likhet med så mange andre rundt meg - gikk opp mens jeg spiste noen "energiklumper". Men "pausen" hjalp, eller så kom jeg rett og slett over det tyngste, for vel nede på andre siden var det bare å fortsette og fortsette... 

Gjennom sentrum var det en del trange partier, og det var et par steder det rett og slett var nødvendig å gå noen skritt fordi det var trangt om plassen. Her begynte jeg å legge merke til at jeg hadde ganske så vondt i en tå. Jeg syntes fortsatt det var tungt i "bakkene", men utover det gikk det veldig greit å holde tempoet, og jeg syntes stort sett det var utrolig kort mellom hver vannstasjon! Etter Avenyn begynte jeg å se slutten, men jeg hadde likevel ikke så mye energi å sette inn i noen "sluttspurt". Jeg klarte derfor ikke å holde tempoet oppe til å klare under 2:30, som var mitt mål - det vil si at jeg hadde vel hatt håp om litt raskere tid enn det, men 2:30 var det jeg maksimalt håpet på, og så ble det 2:31:28. Jaja. Medaljen var fin, da, og det smakte med banan, kexchocklad og melk etter målgang, selv om jeg med en gang fikk litt vondt i magen også (men det gikk heldigvis fort over).

Fine medaljen!

Generelt vil jeg si at arrangementet var helt topp. Masse mennesker overalt, men det var likevel veldig proft, og alt fungerte veldig bra. Været var skyet med litt sol og en del vind, og antrekket var løpeskjørt og t-skjorte. Jeg pleier alltid å bli litt for varm, men denne gangen var det om ikke akkurat kaldt, så i alle fall i kaldeste laget innimellom. Det var likevel bedre enn å løpe med for mye klær, som jeg så en del andre gjøre...

Det mest positive er kanskje at jeg klarer å løpe (jogge, hvis vi skal være ærlige) 21,1 km i ganske så jevnt tempo. Om jeg klarer å øke distansen, så er det ok som utgangspunkt for Berlin marathon (bortsett fra at det er DOBBELT så langt, da). Men den manglende farten og energien er et problem jeg må jobbe litt mer målrettet med, er jeg redd... og jeg må jo innrømme at jeg litt over halvveis i løpet forsto hvordan det lå an for denne gangen, og jeg begynte å planlegge for neste år snarere enn å bare fokusere på det løpet jeg faktisk skulle fullføre, haha.

Beina var ganske fine etterpå, bare litt stiv på forsiden av lårene, og jeg merket det mest når jeg skulle reise meg opp etter at jeg hadde sittet en stund. Jeg tenker at jeg burde blitt mer sliten av et halvmaraton, for også i de to dagene som har gått etter løpet har det kjentes helt greit ut (men en dag på Liseberg og en dag med orging og bursdagsfeiring har uansett ikke gitt tid til noe trening). Samtidig vet jeg at jeg ikke følte jeg hadde så mye mer å gi underveis. Er det kroppen eller hodet eller beina som taler da, mon tro?! Jeg vet ikke... men det er mye som taler for at det blir Göteborgsvarvet igjen om ett år i alle fall...

PS. Tåa har vært skikkelig vond siden, og det er den den tåa med den halve neglen jeg mistet (i tillegg til en hel) etter at tærne ble blå på trening for noen måneder siden. Jeg har altså ingen sko som kan brukes i maraton i september, så jeg må på skoshopping igjen snart!

Snart dags - og en alvorsprat med meg selv...

Det er 3 dager til Göteborgsvarvet. Mitt første halvmaratonløp, og den andre gangen jeg skal gjennomføre distansen. Det var ikke helt etter planen, men det er mye som ikke har gått helt etter planen i det siste. Det er likevel ikke mer å gjøre nå enn å starte, og gjøre mitt beste. Gjennomføre skal jeg i hvert fall! :)

Siden sist har jeg vært på ferie. Jeg har til og med forsøkt å trene på ferie, men denne gangen var ikke lokalområdet noe særlig for løpeturer - i hvert fall ikke for undertegnete. Smale trafikkerte veier, eller fjell/åser/bakker... så jeg holdt meg til treningsstudioet på hotellet. Der var det i overkant varmt, så første økta (et forsøk på intervaller) måtte jeg bare avbryte, og jeg følte meg uvel en god stund etterpå. Det ble kun to rolige økter etter det...

Kontrasten var stor til tåkete morgen i Lillomarka og frostmorgen rundt Maridalsvannet, men selv om jeg synes det kan være tungt å løpe i marka, så er det deilig... og når man er tidlig oppe, har man skogen nesten helt for seg selv! :)

Kilometermessig har jeg allerede løpt mer så langt i mai enn jeg gjorde i hele (begredelige) april, så det går vel framover, men det er likevel slik at den virkelige jobben må begynne nå! Etter denne (halv)maratonhelga, som i tillegg til Göteborgstur med hele familien avsluttes med 2x bursdagsfeiring (og egentlig eksamensskriving, men det kan jeg bare glemme), er det nøyaktig 4 måneder igjen til Berlin marathon. Det innebærer at jeg må få meg en litt bedre plan over hva jeg skal gjøre, og så må jeg rett og slett løpe både mer og lenger.

Og så var det den vekta igjen da... det er ikke første gang jeg sier at jeg må gjøre noe, men jeg MÅ virkelig det. Etter ferien er jeg på mitt tyngste siden mai i fjor (buffeter og is og litt for lite aktivitet gjør vel sitt...), og jeg kan ikke la det fortsette sånn. Jeg er for tung, og har lyst til å ikke være "fat girl running" lenger. I tillegg til hvordan jeg føler meg, så sliter det jo unødvendig på knær, kroppen generelt, og sko.

Men først skal jeg jogge meg gjennom Göteborgs gater sammen med 64 324 (-ish) andre, og så skal jeg spise kake for både mann og barn (i hvert fall litt...) - og SÅ kommer planen! Jepp!

Kom mai du skjønne milde?!

En ting er i hvert fall sikkert. Mai bør bli bedre enn april! Opptil flere ting gikk ikke som planlagt i april, og toppet seg med en uke med sykdom og dårlig form. Jeg har hanglet lenge (egentlig helt siden januar), og tror i tillegg jeg har fått pollenallergi (mitt forsøk på å klare meg uten allergimedisin en uke for å kunne teste det måtte jeg bare gi opp), men formen har i hvert fall vært bedre etter at jeg faktisk lå og slappet av (mer eller mindre) i en uke, så kanskje var det akkurat det kroppen trengte?!

Men maratontreningen går det jo så som så med når sånt skjer. Med totaler på 84,20 for februar og 99,49 for mars var planen at jeg skulle øke totaldistansen ytterligere i april, og så ender jeg opp med stakkarslige 53,32 km!  Og jeg fikk heller aldri løpt halvmaratondistansen på nytt som jeg hadde planer om. Her må det skje noe! Mai er måneden for ferie, mye jobb, eksamensinnspurt, bursdager og Göteborgsvarvet, men det må også løpes. Jepp. Tiden går altfor for fram til september, og det skjer altfor mye hele tiden også, så jeg må bare komme i gang med enda bedre planlegging...

Jeg startet måneden med skriving av obligatorisk oppgave til studiet mitt, men løpemåneden startet i dag... en litt uplanlagt "rolig" økt på mølla som endte opp med 75 min og 11 km.

Da er det bare å fortsette... Under 3 uker til Göteborgsvarvet. 4,5 måned til Berlin marathon. Hjelp!

Sentrumsløpet 2015

Sentrumsløp nummer 3 er gjennomført. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal konkludere med... greit nok!? For faktum er jo selvfølgelig at selv om jeg ikke hadde helt troa i dag, så hadde jeg selvfølgelig fortsatt et håp om at det skulle gå bra, og derfor er jeg også litt skuffa. Tror jeg.

Været tidligere på dagen var ikke særlig oppløftende, og selv om det hadde sluttet å regne var det bare 5,8 grader da vi dro hjemmefra, og det langermete antrekket hadde blitt oppgradert med langt tights under. Vel nede i byen rakk jeg et dobesøk på den bedre halvdelens jobb (han skulle også løpe i år, selvsagt i en pulje langt foran meg), før jeg dro til bagasjeoppbevaring, som gikk veldig greit til tross for litt kø for å komme inn. Men det var altfor surt og kaldt å henge ute i gata i tre kvarter, og det var heller ikke aktuelt å jogge rundt så lenge, så jeg fant meg et varmt hjørne med utsikt over Karl Johan inne på Deli de Luca, og hang der en god stund. Fant så ut at et dobesøk til var veldig lurt, og køen der inne gikk så treigt så treigt, så det var nesten så jeg følte jeg ikke rakk løpet. Men det var perfekt timing - pulje 9 gikk forbi akkurat når jeg kom ut, så jeg smatt på plass bakerst i pulja, og rakk ikke å være mer nervøs før start!

Utsikt over Karl Johan fra pulje 9

Det beste med gjennomføringen denne gangen var at det liksom bare gikk. Slottsbakken gikk fint i jogg hele veien, videre gikk det fint... jeg løp et løp med pulsklokke for første gang, men gjorde ikke annet enn å sjekke den ved hver kilometer og konstaterte underveis at det iallefall gikk bedre enn i fjor. Oppover Frogner fant jeg en oransje t-skjorte som løp i et tempo som passet meg, og jeg hang etter henne ganske lenge. I enden av Frognerparken gikk jeg noen skritt opp bakken... halsen var full av slim, og jeg måtte både hoste og spytte det ut. Så var det bare å fortsette. 4 km og 5 km var greit nok, ny harkerunde etter like entusiastisk heiing fra Ingrid Kristiansen i Bygdøy Allé som i fjor (takk!), og veien var igjen litt lang til vannstasjonen rundt 6 km. Denne gangen stoppet jeg og drakk ordentlig, halsen trengte det!

Ved 7 km tenkte jeg at det egentlig ikke var så langt igjen, og følelsen av at jeg har blitt litt vant med lengre distanser er i hvert fall positiv. Samtidig var det liksom ingen futt i dag, det føltes litt tungt, og jeg fikk aldri noen annen følelse enn at det gikk, liksom. Jeg tror jeg løp forbi oransje t-skjorte rundt her, og fulgte egentlig bare meg selv. Ved 9 km var det i hvert fall ikke langt igjen, men ble litt satt ut av at jeg ikke helt husket løypa. Ny host og hark i gata opp mot Karl Johan, og så var det siste innspurt. Opp Karl Johan var ikke så morsomt, og jeg liker ikke den fine buen som ikke er mål - men hadde uansett nok energi til en sluttspurt fra Egertorget.

Vel i mål var jeg litt skuffet over sluttiden. Etter pulsklokka trodde jeg at jeg var minst 1 minutt bedre enn det jeg var, og da hadde jeg vært i nærheten av tiden min på Hytteplanmila i høst, noe jeg hadde vært sånn passe fornøyd med. Fikk drikke, banan, medalje, og tok en ukomfortabel selfie (jeg har virkelig ikke lært kunsten ennå, og egentlig vil jeg være veldig anonym i sånne situasjoner). Hentet bag, og kjøpte jeg meg kaffe og bolle på Deli de Luca før jeg tok trikken hjem.

For øvrig var jeg mye mer fornøyd med været denne gangen. Litt kaldt, men mye bedre enn sol, støv i halsen og følelsen av å være altfor varm hele tiden, som i fjor.

Og tiden?! 1:07:43. Men pulsklokka sa 1:06:11 på 10 km, og det er stor forskjell det... ;)

Klar?!

Så klar som jeg kan få blitt, i alle fall... for i morgen er det tid for årets første løp; Sentrumsløpet 2015! Men egentlig er jeg alt annet enn klar...

Halsen er sår, nesa er tett, øynene renner, og jeg er ikke lenger sikker på om jeg er syk, allergisk eller begge deler. Tre dager på studiesamling med stillesitting og usunt kosthold gjør at jeg i hvert fall ikke føler meg lettere i kroppen enn vanlig (og den er uansett tung nok), og to iskalde netter i uisolert campinghytte har sikkert ikke gjort underverker for noe som helst (man er da fattig student som trenger penger til treningsklær i stedet for hotellrom, haha). Og jeg har fått inn én eneste økt denne uka, en 4x4-intervall på tirsdag (planen om en rolig tur i skogen mens jeg var på studiesamling utgikk... campingen hadde ikke varmtvann i dusjen heller).

Men det var pent på camping... det skal den ha! 

Værmeldingen for i morgen ser ikke helt lovende ut for det opprinnelig planlagte antrekket... skyet og 10 grader høres i underkant ut for kortermet, så da har jeg funnet fram et langermet alternativ også. I min leting etter tips til løpeoutfit fant jeg denne, som kan være kjekk å ta en titt på: Less is more

Jeg kjenner meg ganske glad for at det ikke blir like varmt som jeg syntes det var i fjor... jeg har fortsatt dårlige assosiasjoner til støv og røyk fra engangsgriller med pølser i Frognerparken! Generelt var i fjor tungt, men jeg tenker at jeg må få en bedre opplevelse enn da, siden jeg tross alt deltok i løp 10 uker etter en operasjon og en lang periode uten trening i det hele tatt. Men samtidig er jeg veldig usikker på hva jeg egentlig har fått til denne våren, og er livredd for at det går dårligere enn da. Nuvel, det blir uansett en test, og i morgen vet jeg svaret!

Snart er det Sentrumsløpet...

Er jeg klar?! Nei, det føles ikke sånn.

Jeg har nemlig vært syk mer eller mindre siden påskeferien. Forrige helg ble formen betraktelig verre, så mye at det ikke var annet å gjøre enn å legge seg under et pledd på sofaen, med ingefærte med honning for halsen og paracet for ørebetennelsen. Strengt tatt måtte jeg sitte meg gjennom et par netter på sofaen også, siden jeg ikke kunne legge meg ned uten å hoste som en gal. All denne sofatiden har medført at jeg har sett mer TV enn på lenge, men formen har så smått blitt bedre også - heldigvis!

I går bestemte jeg meg for å prøve en økt igjen, på tredemølle for sikkerhets skyld (vårværet i Oslo er nydelig om dagen, men lufta er fortsatt litt kald for småsyke halser). En i utgangspunktet ganske rolig økt på 45 minutter med skyhøy puls tyder vel på at ikke alt var som det skulle, men det kjentes såpass greit ut at jeg like gjerne kjørte på med en intervalløkt i dag. Den føltes helt pyton, men kroppen taklet det bedre enn i går, om vi skal tro på tallenes tale.

Jeg hadde ikke akkurat noen veldig detaljert plan fram til Sentrumsløpet, men det jeg hadde tenkt har jeg uansett ikke fått gjennomført. Nå får jeg bare få til et par økter til, og så går det som det går på lørdag. På mitt nivå gjør vel en ukes trening fra eller til ikke den store forskjellen, og det blir forhåpentligvis flere muligheter til å forsøke å løpe mila på under en time i løpet av året. Aller mest håper jeg bare at formen holder seg bra nå, så jeg kan begynne å trene ordentlig til de målene som ligger litt lenger fram (det er visst bare 34 dager igjen til Göteborgsvarvet...).

Hei "tredemøkka"! Nice to see you! ;)

Mandag på en tirsdag...

Så er påskeferien slutt. Løpemessig har det ikke vært mye å skryte av. Beina var slitne etter langturen min, og jammen dukket det ikke opp nok en forkjølelse så snart vi hadde ankommet hytta på onsdag. Alt jeg kan vise til fra påskeuka er en 4 km "restitusjons"-runde hjemme og en 7 km tur langs veien på fjellet. Der var det surt og kaldt (og alt for mye bakker), og den turen gjorde sikkert ingenting godt for forkjølelsen i hvert fall...

På mandag syntes jeg å kjenne at forkjølelsen endelig var på tilbaketog, og jeg kjente meg optimistisk og glad da jeg jogget i vårvær til jobben i går - riktignok med buff over ører og munn for sikkerhets skyld. Men beina er fortsatt litt slitne, og utover dagen kjentes tirsdagen ut til å bli mer som en blåmandag, for forkjølelsen var slettes ikke borte. Denne vinteren kjennes ut som en endeløs kamp mot forkjølelser og luftveisinfeksjoner, og nå er jeg bare SÅ lei. Lei av å ikke føle meg frisk, og lei av at sykdom stadig setter en stopper for det jeg har lyst til å gjøre.

Det var kanskje dumskap å drastisk øke distanse rett før påske, men samtidig følte jeg at jeg ikke hadde tid til å vente lenger. Med 5,5 måned til Berlin marathon må langturene snart på plass. Tallenes tale er ellers også ganske så ubønnhørlig. Det er nå 2,5 uke til Sentrumsløpet (17 dager) og 1,5 måned til halvmaraton (45 dager). Det går fort! Selv om ingen av disse tingene noe hovedmål for i år betyr det ikke at jeg ikke hadde lyst til å gjøre en innsats inn mot disse løpene også. Og jeg er ikke der jeg vil være ennå... Nå er det begrenset hva jeg rekker, men jeg får gjøre det jeg kan, hvis bare kroppen lar meg få lov.

Nå skal det sies at jeg selvsaboterer på andre områder også, og jeg kan ikke bare skylde på sykdom. Denne mandagen på en tirsdag er jo også en naturlig start på nye forsetter (hvem har vel ikke lyst til det etter en uke med godterier og usunn mat på påskefjellet?!). Jeg trenger også å gå ned i vekt (en reise som startet etter påske for tre år siden, og som har stått på stedet hvil så altfor lenge, selv om resultatet fortsatt er 10 kg mindre enn det var da), og jeg trenger å gi kroppen min det beste utgangspunktet for å klare det jeg ønsker å gjøre. Det er også 1 måned til ferie (29 dager), så det er kanskje en spore til litt ekstra innsats framover?! Jeg er i hvert fall i gang med noen små forsetter, som jeg håper jeg skal klare sammen med treningen framover.

Og så er det jo vår! Heldigvis! :)