Askerspurten 2014

Egentlig var det snuppa på 5 år som var grunnen til at jeg ble påmeldt dette løpet. Hun ville løpe et barneløp, og dette var det som passet best i høst i forhold til datoen... og siden det var løp for voksne samtidig, meldte jeg meg like gjerne på selv også.

Klar for å løpe- i løpeskjørt!

Da uka begynte, hadde jeg aldri trodd at deltakelsen skulle gå som planlagt. Først fikk minstemann omgangssyke, og kvelden før løpet satte snuppa i gang også. På grunn av hjemme med syke barn, hadde jeg selv løpt intervaller kvelden i forveien fordi jeg bare måtte få det inn i løpet av uka, og selv om mine intervaller kanskje ikke er så harde, sånn objektivt sett, er de harde nok for meg. Da snuppa, etter 4 timers soving, likevel insisterte på at vi skulle dra, så ble det sånn.

Askerspurten er et lite løp, og en sånn lokal greie som jeg sikkert bare har fått med meg fordi jeg opprinnelig er fra Asker. Jeg innbilte meg at jeg ikke kom til å trives så godt i et sånt løp. Jeg liker best å gjemme meg i store folkemengder, og jeg er glad for å slippe og møte kjentfolk... men det var velsignet få av dem blant de rundt 200 voksne deltok på 5 eller 10 kilometer. I tillegg var det 140 barn som løp barneløpet rundt sentrum. Snuppa stilte i gruppe 6-12 år, selv om hun bare er 5, for å få lov til å løpe sammen med kusina si. Hun var ikke helt sitt vanlige energiske jeg, men gjennomførte likevel fin-fint!

Opplegget var helt greit, og fungerte når det ikke var flere startende enn det var, selv om køen for å hente startnummer til 5-kilometeren var litt lang. Før start for de voksne var det oppvarming med instruktør fra Asker treningssenter, og så var det bare å stille seg opp og vente på nedtellingen. Det var ikke tidtakingschips, så starten var felles, og sluttidene ble notert når vi kom i mål. Løypa hadde jeg så vidt sett på forhånd, og gjorde heller ikke mer research på det enn å konstatere at her har jeg mange (ikke så gode) minner fra gymtimer både på barne- og ungdomsskolen - og mange andre minner også! :) Men jeg har ikke løpt her i voksen alder. Løypa var merket, og helt uproblematisk å følge for en som er litt kjent, i hvert fall.  I kryss der det var mulig å ta feil, sto det løypevakter og pekte deg videre.

Starten gikk oppover, og jeg er jo ikke så glad i bakker... men jeg klarte å holde et jevnt tempo, selv om jeg ikke er rask, og gikk ikke en eneste gang. Videre bortover min gamle skolevei gikk det helt greit, selv om det mye av veien er slakt oppover. Det var ikke kilometerskilt underveis, og siden Endomondoen min for lengst har sluttet å snakke, savnet jeg litt begrep om hvordan jeg lå an, men jeg hadde jo en viss formening om jeg hadde løpt 2 eller 4 kilometer, i hvert fall.

Når jeg kom over Skaugumsjordene ble jeg neste litt glad. Det var så fint med sol over høstlige jorder! Selv om gymtimene i de samme bakkene var et helvete! ;) Jeg måtte til og med stoppe og ta et bilde... :)

Her føles det som hjemme :)

Når jeg kom til Vøyenveien, følte jeg at det fløt litt bedre. Da visste jeg at resten av veien ville gå greit. Jeg løp stort sett alene, men tok igjen en liten gruppe nedover Kattugledalen, og løp forbi noen av dem også (selv om en av dem klarte å finne mer energi enn meg til en liten innspurt)! I målområdet var det litt folk, og stands som hadde smaksprøver, så det ble en liten pizzabit etter målgang. Det var derimot ikke vann der (det savnet jeg), og jeg hadde ingen penger med meg, så jeg tuslet hjem til mamma og pappa framfor å vente i målområdet på av lillesøster fullførte.

Den offisielle sluttiden vet jeg enda ikke, men ut fra Endomondo ble den rundt 33 minutter på min 5-kilometer. Med bakkete løype og intervaller i beina er jeg sånn passe fornøyd med det, selv om jeg skulle ønske det hadde vært enda litt nærmere 30-tallet. Og siden jeg natta etter våknet med omgangssyke, vil jeg si at det var greit gjennomført for denne gang.

Løypekartet

P.S. Offisiell tid ble 33:13.

KK-mila 2014

Tja, hva skal man si?! KK-mila er gjennomført, og det er vel nesten det...

For å begynne med det positive: Det var varmt, men skyet. Ingen stekende sol. Løpeskjørtet (som riktignok føltes i overkant kort da jeg labbet bort gata fra Brugata trikkeholdeplass fordi jeg var sent ute og uheldig med trikkeavgangene, og derfor gikk for å i det hele tatt rekke løpet) var perfekt i forhold til temperaturen. Noen ropte også "kult skjørt" underveis. Det er jo kult! Og det føltes ikke like ille som da jeg løp Oslo maraton for ett års tid siden (selv om tiden ikke tyder på det).

Men, altså; Jeg kom nesten for sent (ankom Bislet stadion 14:58, 2 minutter før den annonserte fellesstarten), og vet altså fint lite om hvordan arrangementet var i de tre timene det holdt på før start. Dette er nok uansett et utmerket venninneløp, så jeg hadde sikkert ikke vært der så lenge før uansett, selv om jeg kunne tenkt meg litt bedre tid enn det jeg fikk, da. Det var puljestart i 5 puljer, og ny pulje startet når forrige pulje var nede i svingen. Jeg befant meg midt i mølja i siste pulje, og fikk kanskje føle litt hvordan gode løpere kan ha det i starten av sånne løp. Det gikk ikke fort (og når jeg sier det, betyr det virkelig ikke fort) og jeg måtte løpe i sikksakk for å i det hele tatt få løpe ut av stadion.

De første kilometrene føltes helt greie. Løp jevnt, og forbi mange andre, til og med. Men da bakkene begynte for alvor rett etter Myrens verksted, ble det verre. Jeg hater den bakken, og det tror jeg en del andre gjorde også. Mange gikk, mens de raskeste møtte oss motsatt vei på den smale gangveien. Det var rett og slett ikke mulighet til å komme forbi mange steder, og jeg måtte pent "dasse" videre i tempoet til de rett foran meg. Ikke at jeg er så rask jeg heller, men uansett... Treschows gate og Sandakerveien var akkurat så hat som forventet, men endelig snudde vi nedover igjen, og jeg følte meg på tryggere grunn, til tross for at vi det meste av tiden løp en annen rute enn den jeg løper til jobben. Faktisk tror jeg Endomondo har registrert raskeste tid noen sinne på 3 km akkurat der, så det stemmer vel overens med følelsen. Vannet kom endelig ved 6 km, forresten, og igjen ved 8 km. De kunne vel med fordel vært litt bedre fordelt. Heldigvis sto det en brannbil ved Nordpolen og sprutet vann... det var deilig!

Mellom 8 og 9 km kom det først en liten kneik som jeg ikke orket å jogge opp, og deretter Colletts gate. Og der jogget jeg hele veien opp, i motsetning til de fleste rundt meg, selv om det ikke gikk fort. Den bakken har jeg øvd på noen ganger nå, så noe annet var ikke aktuelt en gang! Så gjensto bare den siste kilometeren ned til Bislet stadion, og jeg prøvde å gi på det jeg kunne, men det er liksom ingen futt der. Ingen energi. Ikke noe overskudd. Det er vel det som er problemet mitt. Jeg klarer å løpe rimelig jevnt, og finner et komforttempo som passer meg, men det blir liksom ikke noe mer ut av det. 

Det betyr vel at det er på tide med mer intervall, og flere litt hardere økter framover?!

Men jeg kom i mål, og kjente jeg ble skuffa over tiden. Den var noen sekunder dårligere enn Oslo maraton i fjor (riktignok i en flatere løype), men jeg har jo trent mye mer denne sommeren, og hadde håpet på litt bedre uttelling. 

Det hører forresten med til historien at jeg løp uten å vite tiden min underveis. Mobilen var godt pakket ned i et flipbelt under løpeskjørtet, siden den gamle mobilholderen min er for liten til ny telefon, og gir heller ikke sekunderingene høyt underveis lenger... 

Vel i mål fikk vi en flaske veldig varmt vann, og fikk deretter stå i kø for å komme inn for å hente goodiebag (vareprøver) og et glass champagne. Greit nok. Ute hang folk i flokker, og for ensomme ulver som meg var det greit å strekke litt på legger og lår mens champagnen ble fortært, før jeg tok trikken hjem. 

Og sluttiden?! 1:10:36. Jaja...

Sentrumsløpet 2014

Sentrumsløpet i går ble faktisk like fælt som forventet... eller egentlig nesten enda verre!

Advarslene om varmen hadde jeg fått med meg på forhånd, og jeg syntes jeg forberedte meg så fornuftig som jeg kunne, men det er ikke til å komme bort fra at jeg ikke liker så godt å løpe i stekende sol. Jeg fikk forresten testet mitt nyinnkjøpte capri-løpeskjørt også (veldig fornøyd), men jeg stilte ikke i Sentrumsløp-t-skjorta... den var en anelse for selvlysende oransje for denne jenta, som liker mørke farger best (enn så lenge, selv om jeg vanskelig kan se for meg at jeg noen gang kommer til å like selvlysende oransje).

Jeg visste jo også at jeg ikke hadde trent så godt til dette løpet... det var sånn det måtte bli denne gangen. Jeg hadde problemer med å komme ordentlig i gang med løpingen i hele høst og vinter, og 6 ukers rekonvalesens etter operasjon 18. februar innebar at det kun er de siste ukene jeg har fått løpt noenlunde regelmessig. Jeg hadde likevel et håp om samme tid som i 10 for Grete i høst, og meldte meg på med 70-71 minutter i sluttid... litt vel optimistisk, skulle det vise seg.

Startet i 8. og siste pulje denne gangen også, så vi stilte opp helt nede ved Stortorvet. Fulgte bare strømmen, og holdt meg etterhvert til venstre, i håp om å se den bedre halvdelen og minstemann blant tilskuerne, og det gjorde jeg rett etter start... Slottsbakken var pyton som sist. Og støvete. Forsøkte å jogge rolig oppover, men mot toppen måtte jeg gå litt. Munnen var allerede tørr og ubehagelig. Etter 2 km syntes jeg det gikk greiere igjen, men så ble jeg litt sur når jeg så at jeg måtte innom en ekstra bakke i Frognerparken som vi ikke løp i fjor. Det var fullt av folk og luktet pølser og engangsgrill, og jeg lurte litt på hva jeg egentlig gjorde der, joggende forbi. Eller, gående i nevnte bakke, da... for etterhvert ble dette løpet det jeg har gått mest av alle så langt i "karrieren". Alle oppoverbakker var lange, varme og uutholdelige, og jeg tok følgene av det ved å gå når jeg følte for det.

Bygdøy Allé var laaaang... kom aldri den etterlengtede drikkestasjonen?! Men Ingrid Kristiansen var veldig entusiastisk på sidelinjen akkurat der, så jeg bestemte meg for at jeg skulle løpe til drikkestasjonen, uansett! Munnen var som papir, og det var ganske ubehagelig. To glass vann hjalp litt, men det var varmt på Solli plass også. I Vika møtte jeg den bedre halvdelen og minstemann igjen, og varm Imsdal smakte helt nydelig! :) Så kom jeg igjen til den dumme bakken forbi Stortinget, som jeg gikk opp, og konkluderte med at jeg ikke evnet å presse meg sånn som den som hadde spydd på toppen der sikkert hadde gjort.

Rundt Akershusstranda gikk det greit, endelig følte jeg at det ikke var langt igjen, og at jeg skulle holde ut, selv om jeg ble litt nedbrutt av Endomondo, som proklamerte en tid på 9 km som var dårligere enn sluttiden min i fjor. Til tross for et betydelig treigere tempo, var det vel nesten flere rundt meg i løypa denne gangen enn sist, stort sett hele veien. Kanskje det ikke bare var meg som slet litt med varmen?! Gikk noen skritt i Kirkegata igjen, for det var uaktuelt å gå på Karl Johan... og veien til mål føltes i det minste kortere i år enn den gjorde i fjor.

Sluttiden ble 1:14:20. Ikke noe å rope hurra for, men i går var det viktigste å gjennomføre! :)

Arrangementet var forresten ganske bra. Det gikk veldig ryddig og radig for seg både på startnummerutdelingen (jeg var der fredag ettermiddag) og i bagasjeoppbevaringen, til tross for mye folk og litt kø. Og Oslo viste seg fra sin flotteste side, med sol og fin atmosfære hele tiden, selv om jeg lengtet litt etter gråvær underveis! ;) Eller i det minste en drikkestasjon litt før nesten 6 km uti løpet...

Oslo maraton 2013 (10 for Grete)

På lørdag var det tid for 10 for Grete igjen. Ett år etter min løpsdebut hadde jeg egentlig ikke de store forventningene... jeg som trente sååå bra fram til Sentrumsløpet (til meg å være, da) har hatt en lang og slapp sommer. Luftveisinfeksjon i hele mai satte en stopper for den gode trenden, og så kom juni med travle dager, juli med ferie, og i august var det bare hardt å komme i gang igjen. Oppladningen har altså vært så som så... og det ble gjennomføringen også!

Startet i pulje 5 med planlagt tid 70-71 minutter. Starten gikk greit... synes jeg tok det passe rolig, men det gikk fortere enn jeg trodde (men siden jeg alltid starter med å løpe opp en bakke hjemme, er ikke det så rart, siden det var flatt her og mange mennesker rundt meg). Bortover mot Bjørvika stekte sola og det var litt varmere enn jeg likte, men det gikk da sånn passe jevnt og greit, selv opp bakken der trafikkmaskinen ikke lenger er. På Grønland snek jeg meg til en kos fra min håpefulle, som ropte "mamma, løp da!" til meg, så det var bare å fortsette. Passering 5 km greit, men nå veldig klar for noe å drikke! Drikkestasjonen kom ikke lenge etter, heldigvis! Deretter var det egentlig ganske tungt. Beina var tunge etter panikktrening kvelden før, overkroppen støl (antageligvis etter å ha bært på minstemann litt mer enn vanlig tidligere på dagen), og det var for varmt. Lykken var stor da det kom en drikkestasjon til, med drikke igjen til oss! Men så nærmet Karl Johan seg, og det var slitsomt og gikk oppover igjen. Ned Karl Johan tenkte jeg, akkurat som i fjor, at jeg snart var framme, men den siste kilometeren forbi Stortinget og i sløyfe ned i Rådhusplassen igjen er jeg rett og slett ikke mentalt forberedt på. Var ikke mye ekstra å gi på slutten, og bakken opp Stortinget gikk jeg, akkurat som i fjor. Men jeg kom da til mål, godt heiet på av mine håpefulle på oppløpssiden, og det var jammen godt å bli ferdig!

Og en ting var i det minste planlagt helt perfekt: Med en sluttid på 1:10:15 kunne jeg ikke ha timet det bedre i forhold til påmeldigen, i hvert fall! :P Selv om det var 6 minutter dårligere enn Sentrumsløpet, og langt unna målet om 1 time som jeg satte meg ved nyttårstider.

Sentrumsløpet 2013

Så har jeg hatt min debut i Sentrumsløpet, og gjennomført mitt andre løp noensinne! Og det gikk greit! :)

Start i pulje 8, og en stor gruppe grønnkledde deltakere med planer om å gå gjorde at jeg kom litt lenger fram i pulja enn jeg kanskje hadde tenkt. Det ble full fart ut, litt revet med av folk rundt meg, og en tung tur opp den fryktede Slottsbakken. Akkurat så pyton som jeg hadde fryktet! Men etter en litt for tøff start roet jeg ned, ved 2 km syntes jeg det begynte å gå litt bedre, og snart hadde jeg funnet min egen rytme og løp videre uten så mye tanke på de rundt - vel. jeg konstaterte at det var hyggelig å løpe med folk rundt meg, da! Da jeg løp 10 for Grete på Oslo maraton i høst var jeg en del treigere, og det var merkbart på antall folk rundt meg i løypa, for å si det sånn!

Ved 4 km tenkte jeg at dette gikk greit! Bare 1,5 "ganger" igjen! De små bakkene som kom gikk også greit. Rundt vannstasjon etter 5 km kjente jeg litt vondt i magen, men ingen krise. Plutselig var jeg i sentrum, og husket tilbake til den grusomme bakken opp forbi Stortinget sist. Mange rundt meg gikk, men jeg løp fortsatt  og følte virkelig på fremgangen jeg har hatt siden sist jeg løp der. Rundt Akershusstranda var det varmt i solskinnet, jeg måtte ta et par gåskritt rundt svingen, men var fort i gang igjen (hadde også noen gåskritt på toppen av Slottsbakken og da jeg drakk vann, men det var ikke mange skrittene unna å løpe hele veien). Ved 9 km tenkte jeg innspurt, og spurta virkelig opp Karl Johan (og angret bittelitt når jeg så hvor langt det var til mål da jeg var på Egertorget, for det var litt lenger enn hodet mitt var innstilt på). Andpusten og sliten klarte jeg beste kilometertid på siste kilometer med 5:54 (dårligste var 6:47 mellom 1 og 2 km), og endelig var jeg i mål!

Sluttiden ble 1:04:09. Målet mitt var 1:05:00, så da klarte jeg i hvert fall det! :)

Deretter feiret jeg med kaffe og smågodt, etter at jeg hadde stått i kø for å i det hele tatt komme meg ut av målområdet - det var fullt kaos med masse folk i målområdet og generelt masse folk i byen i det fine været. Jeg hadde vondt i magen som bare fy, men det gikk bra helt til jeg kom hjem, heldigvis!

Oslo maraton 2012 (10 for Grete)

2012 var året da jeg endelig bestemte meg for å gjøre noe med vekt og livsstil.

Avgjørelsen ble tatt 10. april, selv om innsatsen først startet på ordentlig i juli. 8. juli, for å være nøyaktig! Da var 3,5 ukes rekonvalesens etter en liten operasjon over, og jeg tok fram joggeskoene. Enormt mange løpeturer ble det ikke før 10 for Grete ble gjennomført på Oslo maraton den 22. september (tung kropp og lite trening de siste 4 årene ga meg vondt i kneet etter noen uker med joggeturer, så den siste måneden før løp jeg nesten ikke i det hele tatt), men distansen ble gjennomført, stort sett joggende (med et par pauser) de 9 første kilometerene, i hvert fall.

1:16:42 ble tiden i mitt aller første organiserte løp. Bedre enn jeg kunne ha forventet med den mengden trening jeg hadde lagt ned på forhånd, og det gikk greiere enn jeg var redd for, så jeg er fornøyd, tross alt.